Ilmarinens frieri

Like etter at Wainamoinen hadde fått sitt svar, skyndte Ilmarinen seg inn i huset og inn i gjesterommet. Der bar tjenerne ham honningdrikk i sølvkanner, men han sa: «Jeg vil aldri smake Nordlandets drikk før jeg får se Regnbue-møen. Med henne vil jeg gjerne drikke, for jeg er kommet hit for å be om hennes hånd.» Da sa Louhi til ham: «Møen er ikke rede til å ta imot deg, og du kan ikke fri til henne før du har pløyd marken full av hvesende slanger. En gang pløyde den onde ånden Lempo den, men det har aldri blitt gjort siden.»

Ilmarinen vandret sorgfullt av sted, men mens han grunnet på hva han skulle gjøre, fikk han se den deilige møen selv. Han gikk bort til henne og sa: «For lenge siden smidde jeg Sampoen for deg, og da lovte du å bli min hustru. Men nå krever din mor at jeg først pløyer slangemarken før jeg vinner deg.» Men møen trøstet ham og viste ham hvordan han skulle pløye marken med en plog av gull, sølv og kobber.

Så gikk Ilmarinen av sted og bygde en smie, og la gull, sølv, kobber og jern i ovnen. Av disse smidde han en plog, med et plogjern av gull, en ås av sølv og håndtak av kobber. For seg selv laget han støvler, hansker og rustning av jern, og mens han arbeidet, sang han magiske formularer for å gi verket sitt kraft til å overvinne slangene. Så spente han en ildsprutende hest av Hisi foran plogen og gikk ut på marken. Der var slanger av alle slag, som krøp og slang seg over hverandre og hveste forferdelig, men Ilmarinen kastet en formular over dem og pløyde marken, så alle slangene ble begravd i furene. Så gikk han til Louhi og krevde hennes datters hånd.

Men Louhi nektet å la ham få datteren sin før han hadde fanget Manalas store bjørn og ført den til henne. Så gikk han igjen til møen og fortalte henne hva gamle Louhi hadde krevd. Den deilige møen lærte ham å lage et bånd til bjørnen, smidd av stål på en stein under vannet på et sted hvor tre strømmer møttes, og remmene skulle være av stål og kobber blandet. Ilmarinen laget et bånd slik hun hadde sagt, og dro av sted til Manala, det dystre Dødslandet. Mens han gikk, ba han til tåkenes gudinne om å sende en tåke der hvor Manalas store bjørn var, så den ikke skulle se ham komme. Og gudinnen sendte tåken, og Ilmarinen kunne krype bort til bjørnen, kaste det magiske båndet over hodet på den og føre den til Louhi uten noen vanskelighet.

Da han hadde ført bjørnen til henne, ba han igjen om hennes deilige datters hånd. Men Louhi sa: «Du må utføre enda en oppgave til, og når den er gjort, skal du få min kjære datter. Fang for meg gjeddeuhyret som lever i Tuoni-elven, men du må ikke bruke krok, line, nett eller båt. Hundrevis er blitt sendt for å fange den, men alle har dødd i Tuonis mørke vann.»

Og nå ble Ilmarinen dypt motløs og gikk for å fortelle møen om denne tredje oppgaven, som han trodde var umulig å utføre. Men hun sa til ham at han skulle smi en ørn i sin magiske ovn, og at ørnen skulle fange gjeddeuhyret for ham.

Så gikk Ilmarinen i gang og smidde en ørn i smien sin: klør av jern, nebb av stål og kobber. Da ørnen var helt laget av jern og kobber, steg han opp på ryggen av den og ba den fly av sted til Tuoni-elven, for der å fange gjeddeuhyret. Da de hadde nådd bredden, steg Ilmarinen av og begynte å lete etter gjedden, mens ørnen svevde over vannet. Mens Ilmarinen lette, steg et stort uhyre opp fra dypet og prøvde å gripe ham, men ørnen styrtet ned og med ett bitt av sitt mektige nebb vred den hodet av uhyret. Likevel fortsatte Ilmarinen søket, inntil gjeddeuhyret selv til slutt steg opp for å gripe ham. Men da den kom til overflaten, styrtet den kjempestore ørnen ned på den og gravde klørne sine i gjeddens kjøtt. Da ble fisken, vanvittig av smerte, og styrtet ned til de dypeste hulene, og dro ørnen med seg helt til fuglen måtte slippe taket og sveve opp i luften igjen.

En andre gang styrtet ørnen ned og slo klørne dypt inn i gjeddens skuldre, men gjedden dykket til bunnen igjen og slapp unna. Til slutt gjorde ørnen et tredje nedslag, og denne gangen grep den gjedden fast med nebbet av stål og plantet klørne sine fast på steinene, og denne gangen lyktes den i å dra gjedden opp av elven.

Så fløy ørnen av sted med gjedden til toppen av en høy furu og spiste kroppen av sitt bytte, og etterlot hodet til Ilmarinen. Men ørnen selv steg opp i luften, opp over skyene, og forsvant til slutt bak solen.

Ilmarinen vendte tilbake til Louhi med gjeddens hode og krevde igjen hennes datter i ekteskap. Louhi svarte ham: «Du har utført denne siste oppgaven dårlig, siden du bare førte meg det verdiløse hodet. Men likevel, siden du har fullført de andre oppgavene også, vil jeg gi deg min vakre datter. Du har vunnet Skjønnhetens Mø, til hjelp og glede for hele ditt fremtidige liv.»

Men mens Ilmarinen gledet seg over sin gode lykke, vandret den gamle Wainamoinen sorgfullt hjemover og beklaget sin ulykkelige skjebne, slik å være tvunget til å leve uten en hustru til å glede sitt hjem. «Ve meg,» sang han, «at jeg ikke fridde og giftet meg i min ungdom, for gamle menn kan ikke håpe å overvinne de unge når de drar på frierferd.»

Da denne fortellingen var slutt, stoppet Far Mikko en stund for å hvile, og de andre diskuterte historiene han nettopp hadde fortalt. Alle var glade for at Regnbue-møen hadde valgt Ilmarinen i stedet for den gamle Wainamoinen, og lille Antero spurte «Pappa» Mikko hva de hadde fått å spise i bryllupet – han var nok mer dypt interessert i mat enn noe annet – så Far Mikko fortsatte, etter at han hadde hvilt en stund.