Erobringen av Sampo

Da den magiske kantelen var ferdig, seilte de tre store heltene og tryllekunstnerne igjen av gårde mot det dyster nordland. Ilmarinen ledet roerne på den ene siden av skipet, og Lemminkäinen på den andre, og gamle Väinämöinen styrte. De nådde snart Pohjola og gikk i land nær Louhis hus.

Da de hadde trukket fartøyet sitt opp på land, gikk de alle opp til Louhis hus, og Väinämöinen fortalte henne at de hadde kommet for å hente Sampo; at hvis hun bare ville gi dem det mange-fargede lokket, ville de dra fornøyde, men hvis ikke, ville de ta hele Sampo med makt. Da ble Louhi svært sint og kalte sammen alle Nordlandets krigere for å drepe dem. Men Väinämöinen begynte å spille på kantelen sin, og så vidunderlig søte var melodiene han spilte, at krigerne glemte alt om kamp og begynte å gråte, og alle møyene i Pohjola begynte å danse. Likevel spilte Väinämöinen på og på, inntil en dyp søvn kom over alle Nordlandets folk. Da sluttet han å spille og kastet en kraftfull fortryllelse over dem, så de ikke skulle våkne.

Da alle Pohjolas folk lå i dyp søvn, gikk de tre store heltene til fjellene for å søke etter den magiske Sampo. Og mens de gikk, spilte Väinämöinen så vidunderlig musikk at de store klippene åpnet seg foran dem og ga dem en åpen vei til der Sampo lå gjemt. Da de hadde kommet nær hulen der Sampo lå, sendte de Lemminkäinen for å gå inn i hulen og bringe den ut.

Han, som skrøt av sin styrke, gikk inn i hulen, og grep tak i den magiske Sampo, og satte all sin styrke inn for å løfte den, men den forble urørlig, for røttene hadde vokst dypt ned i jorden og bundet den fast.

Da husket Lemminkäinen en diger okse som han hadde sett ute på markene, med horn syv favner lange, og han gikk etter den og spente den for den største plogen han kunne finne, og begynte å pløye rundt alle røttene som holdt Sampo nede. Og i løpet av svært kort tid ble røttene løsnet, og de var i stand til å løfte opp den magiske Sampo og bære den om bord på fartøyet sitt.

Så snart den var trygt om bord, seilte de av gårde og lot alle Pohjolas folk sove. De fløy mot hjemmene sine i Kalevala; men Lemminkäinen ble lei av stillheten og spurte Väinämöinen hvorfor han ikke ville synge for å muntre dem opp. Men Väinämöinen svarte at sang bare ville forstyrre roerne, og at det var best aldri å glede seg før all fare var over. Til slutt, da de hadde reist tre dager på reisen, ble Lemminkäinen sint på Väinämöinens stillhet og begynte selv å synge. Men stemmen hans hørtes skarp og umelodiøs ut, og den fikk selve skipet til å skjelve.

Langt borte på land sto en trane blant sivene og moret seg med å telle tærne sine. Men da den hørte Lemminkäinens forsøk på å synge, ble den så skremt at den fløy av gårde skrikende over Pohjola, og ved skrikingen vekket den alle de sovende menneskene. Så snart Louhi våknet, skyndte hun seg til låvene og fjøsene sine for å se om noe var blitt stjålet, men hun fant alt i orden. Deretter skyndte hun seg til fjellene, til hulen der hun hadde gjemt Sampo, men da hun kom dit, fant hun hulen tom, og så hvordan gjestene hennes hadde revet Sampo løs fra festningene sine.

Så vendte Louhi tilbake til huset sitt, blek av sinne og frykt, for hun visste at hvis Sampo ble tapt, ville all velstanden i Nordlandet gå tapt med den. Så kalte hun på tåkenes gudinne og sendte henne ut for å forsinke Väinämöinens fartøy. Og deretter kalte hun på Iku-Turso – et ondt monster som levde i havets dyp – for å svømme til skipet og senke det, og spise mennene i det, men bringe Sampo tilbake til Pohjola igjen. Og hun ba dessuten til store Ukko om at hvis havmonsteret ikke skulle lykkes, så skulle Ukko selv sende en fryktelig storm for å ødelegge fartøyet.

Først kom tåkenes gudinne og viklet dem inn i en så tykk tåke at de ikke kunne bevege seg. Tre dager lå de slik, og så trakk Väinämöinen sverdet sitt og utbrøt: «Vi skal alle omkomme her i tåken hvis ikke det gjøres et forsøk på å drive den bort,» og med disse ordene slo han bølgene med sverdet sitt. Fra bladet strømmet en bekk av honning, og med ett brøt tåken opp og etterlot veien klar foran dem. Men knapt hadde tåken forsvunnet før de hørte en mektig brølende lyd, og skummet begynte å sprute opp fra vannet langs siden og dekke skipet. Da bøyde Väinämöinen seg over fartøyets side, og rakte ut armen sin og grep tak i noe han så i vannet, og trakk opp det forferdelige monsteret Iku-Turso. Men monsteret ble så forskrekket over å bli løftet opp av vannet at det lovte å la dem være i fred og aldri å vise seg over vannene igjen hvis Väinämöinen bare ville slippe det løs. Så Väinämöinen slapp det, og den andre faren var over.

Men nå kom den tredje og mest forferdelige av alle, for Ukko sendte en mektig stormvind som pisket bølgene til raseri og rørte opp havet helt til bunnen. Og ved fartøyets aller første slag ble den magiske kantelen feid over bord av bølgene, og Ahti, havets gud, fanget den og tok den med til sitt hjem under bølgene. Da begynte Väinämöinen å beklage tapet av sitt vidunderlige instrument; men ettersom stormen ble verre og kastet skipet deres rundt som en fjær, begynte alle om bord å fortvile over noensinne å nå land i live. Men Väinämöinen ga dem trøst og mot, og han og Ilmarinen og Lemminkäinen stilnet med sine magiske formler vindene og bølgene og reparerte skaden som fartøyet hadde lidd under stormen. Og så fortsatte de i fred.