Tyrannen i Syrakus

Du har sett hvor grusomt et menneske Aleksander var. Han var imidlertid ikke den eneste tyrannen i den tiden; for byen Syrakus på Sicilia, som Alkibiades hadde håpet å erobre, ble styrt av en mann like hard og gjerrig som Aleksander.

Denne tyrannen, som het Dionysios, hadde grepet makten med makt og beholdt sin autoritet ved å utøve den største strenghet. Han var alltid omgitt av vakter, som ved et eneste tegn fra ham var klare til å drepe hvem som helst.

Dionysios ble derfor fryktet og hatet av folket han styrte, som ville ha vært svært glade for å bli kvitt ham. Ingen ærlig mann brydde seg om å komme nær en så blodtørstig stakkar, og snart var det ingen andre enn onde menn ved hans hoff.

Disse mennene, som håpet å vinne hans gunst og få rike gaver, pleide å smigre ham stadig. De fortalte ham aldri sannheten, men bare roste ham og lot som om de beundret alt han sa og gjorde.

Selvfølgelig, selv om de også var onde, kunne de ikke virkelig beundre ham, men hatet og foraktet ham i hemmelighet. Deres ros var derfor like falsk som de selv, og deres råd var alltid så dårlige som dårlige kunne bli.

Nå var Dionysios like forfengelig som han var grusom, og innbilte seg at det ikke fantes noe han ikke kunne gjøre. Blant annet trodde han at han kunne skrive vakker poesi. Når han skrev et dikt, leste han det høyt for alle hoffmennene sine, som ble henrykte over det, selv om de gjorde stor narr av det bak hans rygg.

Dionysios var svært smigret av deres ros, men syntes han gjerne ville ha den bekreftet av filosofen Filoxenos, den lærdeste mannen i Syrakus. Han sendte derfor bud etter Filoxenos og ba ham gi sin oppriktige mening om versene. Nå var Filoxenos altfor edel en mann til å lyve: når han ble rådspurt av Dionysios, sa han alltid frimodig sannheten, enten den var behagelig eller ikke.

Da tyrannen spurte om hans mening om diktene, svarte han uten nøling at de var søppel og ikke fortjente navnet poesi i det hele tatt. Dette svaret gjorde Dionysios så sint og såret hans forfengelighet så dypt at han kalte på vaktene sine og ba dem sette filosofen i et fengsel hogd ut av det levende fjellet, kjent som «Steinbruddene».

Her var Filoxenos fange i mange dager, selv om hans eneste feil var å ha fortalt tyrannen en uvelkommen sannhet da han ble bedt om å tale.

Filosofens venner var harme da de hørte at han var i fengsel, og signerte en begjæring som ba Dionysios om å sette ham fri. Tyrannen leste begjæringen og lovet å innfri deres forespørsel på betingelse av at filosofen ville spise kveldsmat med ham.

Dionysios' bord var godt dekket, som vanlig, og ved desserten leste han igjen høyt noen nye vers han hadde skrevet. Alle hoffmennene gikk i ekstase over dem, men Filoxenos sa ikke et ord. Dionysios innbilte seg imidlertid at det lange fangenskapet hadde knekket ånden hans, og at han nå ikke ville våge å nekte å gi noen få ord med ros: så han spurte Filoxenos direkte hva han syntes om diktet. I stedet for å svare, vendte filosofen seg høytidelig mot vaktene og ropte med fast røst: «Ta meg tilbake til Steinbruddene!» og viste dermed tydelig at han foretrakk lidelse fremfor å si en usannhet.

Hoffmennene var forferdet over hans dristighet, og forventet fullt ut at tyrannen ville ta ham på ordet og sette ham i fengsel, om ikke verre; men Dionysios ble slått av den moralske motet som fikk Filoxenos til å si sannheten med fare for livet, og han ba ham gå hjem i fred.