Leonidas ved Thermopylene

Den persiske hæren hadde nådd Thermopylepasset, og Xerxes, som så at det bare var voktet av noen få menn, sendte dem en hoven melding om at de skulle overgi våpnene sine. I stedet for å adlyde ydmykt som forventet, ble de persiske heroldene forbløffet over å høre Leonidas svare med ekte spartansk kortfattethet: "Kom og ta dem!"

Den spartanske kongen innså raskt at han kunne gjøre lite mer enn å forsinke framrykningen til den mektige hæren. Siden en spartaner aldri trekker seg tilbake, bestemte han seg for å dø på slagmarken. Han befalte krigerne sine å gre håret, ta på seg sin fineste rustning og kle seg i sine rikeste klær, slik skikken var når man møtte stor fare og ventet døden.

Perserne, som så dette, ble svært overrasket og rykket fram med selvtillit, og trodde at menn som tok seg slikt bry med å krølle og parfymere håret sitt, ikke ville være vanskelige å overvinne. De oppdaget snart feiltakelsen sin.

Da de rykket fram, skjøt bueskytterne en pilgang så tallrik at den formørket solen. En av forbundsfellene løp for å advare Leonidas, men han mottok den sjokkerende nyheten med stor ro, og sa bare: "Vel; da kan vi kjempe i skyggen."

Da Xerxes så at grekerne ikke ville gi seg uten kamp, beordret han at slaget skulle begynne. Perserne presset framover under kongens våkne øye, mens han satt høyt på klippene for å være vitne til seieren deres. Men til hans overraskelse ble de drevet tilbake av den håndfullen menn.

Gang på gang prøvde de å tvinge seg gjennom passet, men alle forsøk viste seg nytteløse. De persiske soldatene, forbløffet over grekernes mot, ble fylt med overtroisk frykt og begynte å nekte å rykke fram med mindre de ble drevet framover av pisken.

Kongen var rasende over å se de tette rekkene deres gi etter gang etter gang. Til slutt beordret han sine egne udødelige til å rykke fram og spre den hæren som, selv om den var så liten, holdt millioner av menn i sjakk. Han forventet at alt skulle gi etter for deres første angrep.

Tenk deg hans vrede, da, da han så de udødelige også trekke seg tilbake etter mange nytteløse forsøk på å drive fienden bort. Perserne visste ikke hva de skulle gjøre. De kunne ikke rykke fram, og de skammet seg over å trekke seg tilbake.