Filip av Makedonia

I de dagene da Theben var den mektigste byen i Hellas, og da Epameinondas var dens leder, tok han inn i sitt hjem en ung makedonsk prins ved navn Filip. Denne unge mannen var blitt sendt til Hellas som gissel og ble oppdratt under Epameinondas' vaktsomme øye. Theben-helten fant de beste lærerne for Filip, som ble trent med stor omhu og ble ikke bare ganske lærd, men også modig og sterk.

Makedonia, Filips hjemland, lå nord for Hellas. Dets herskere talte gresk og var av gresk ætt, men siden makedonerne ikke var av samme folkestamme, likte grekerne dem ikke og lot dem aldri sende noen til det amfiktyoniske råd.

To år etter slaget ved Mantinea, da Filip var atten år gammel, fikk han plutselig vite at broren, kongen, hadde dødd, og etterlot seg et spedbarn som skulle ta hans plass. Filip visste at et barn ikke kunne regjere, så han rømte fra Theben, hvor han ikke var særlig nøye holdt under oppsyn, og tok seg frem til Makedonia.

Da han kom dit, tilbød han seg å styre i stedet for sin lille nevø. Folket var svært glade for å ta imot hans tjenester, og da de fant ut at barnet bare var halvt forstandig, tilbød de formelt Makedonias krone til Filip.

Nå, selv om Makedonia var et svært lite land, bestemte Filip seg, så snart han ble konge, for å sette det i spissen for alle de greske statene og gjøre det til det fremste riket i verden. Dette var en svært ærgjerrig plan, og for å gjennomføre den visste Filip at han trengte en god hær. Han begynte derfor å trene mennene sine, og siden han husket hvor vellykket Epameinondas hadde vært, lærte han dem å kjempe slik thebanerne hadde kjempet ved Leuktra og Mantinea.

I stedet for å stille opp soldatene sine i en lang kampelinje, formet han dem til en fast legemsdel—en oppstilling som snart ble kjent som den makedonske falanksen. Hver soldat i falanksen hadde et stort skjold og bar et spyd. Så snart signalet for kamp ble gitt, låste mennene skjoldene sine sammen for å danne en mur og stilte seg i rekker, den ene bak den andre. Den første raden av soldater hadde korte spyd, og den fjerde og siste raden svært lange. Våpnene til de andre radene var av middels lengde, slik at de alle stakk ut foran de første soldatene og dannet en strittende samling av spisser som ingen våget å møte.

Filip trente ikke bare hæren sin til å ha veløvede soldater klare, men fant også og begynte å drive noen gullgruver i sitt rike. Siden de ga mye edelt metall, ble han snart en av de rikeste mennene i sin tid. Denne rikdommen viste seg å være svært nyttig, for den hjalp ham til å leie en stor styrke av soldater og også til å kjøpe opp en rekke allierte. Faktisk fant Filip snart ut at gullet hans var enda mer nyttig enn hæren, og han hadde for vane å si: "En festning kan alltid tas hvis bare et muldyr lastet med gull kan komme inn."

Filip var så snill og rettferdig at han snart vant kjærligheten til alle sine undersåtter. Det sies at han lyttet til klagene fra de fattige og ydmyke med like stor tålmodighet som til dem fra sine edleste hoffmenn.

En gang, etter å ha spist og drukket for mye, ble Filip plutselig kalt til å dømme i saken til en fattig enke. Siden kongens hode ikke var særlig klart, var han ikke i stand til å dømme like godt som vanlig, så han sa snart at hun hadde urett og skulle straffes. Kvinnen, som visste at hun hadde rett, ble svært sint, og mens vaktene dro henne bort, ropte hun freidig: "Jeg appellerer!"

"Appellerer?" spurte Filip i en hånende tone. "Og til hvem?"

"Jeg appellerer fra full Filip til edru Filip!" svarte kvinnen.

Disse ordene gjorde et sånt inntrykk på Filip at han sa han ville prøve saken igjen neste dag, da hodet hans var ganske klart. Han glemte ikke løftet sitt dagen etter, og da han fant ut at kvinnen hadde rett, straffet han hennes anklager og satte henne fri.