Tønnen som strandet

# book_id: global-gutenberg-translation-babaaa89e5f544f18ffe0074b8626c98
# book_title: Tønnen som strandet
# chapter_id: 1-tonnen-som-strandet
# chapter_title: Tønnen som strandet
# book_page: 1 / 9
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Ved utløpet av en liten sideelv til elven Tamar, litt ovenfor Saltash på kysten av Cornwall, ligger landsbyen Botusfleming, eller Bloflemy, og tidlig om sommeren, når kirsebærtrærne står i blomst, må man lete lenge før man finner et vakrere sted.

Årene har vært skånsomme mot Botusfleming.

Slik den er i dag, slik – eller nesten slik – var den også en bestemt solfylt ettermiddag i året 1807, da pastor Edward Spettigew, den ansvarlige presten, satt i hagen foran hytta si og røykte pipa si mens han mediterte over en preken. Det vil si, han hadde tenkt å meditere over en preken. Men ettermiddagen var varm; humler summet døsige blant kveldsklokkene og tulipanene hans. Fra benken hans fulgte blikket dalens fall mellom overlappende bølger av kirsebærblomster til en åpning hvor det sølvfargede Tamar-elveløpet skinte: ikke, må det forstås, den delen som kalles Hamoaze, hvor krigsskipene og lekterne med de franske fangene lå, men et øvre strekke som sjelden ble trafikkert av skip.

Pastor Spettigew la boken med forsiden ned på kneet sitt mens leppene hans mumlet deler av teksten han hadde valgt: «Et sted med brede elver og bekker ... hvor ingen galère med årer skal seile, og heller ikke skal noe staselig skip passere der ...». Pipen hans sloknet. Boken gled fra kneet hans ned på bakken. Han slumret ...

Hageporten knirket, og han våknet med et rykk.

På stien nedenfor ham sto en sjømann, en mann av middels høyde og middels alder, kledd i sitt beste landgangstøy: en skinnende presenninghatt, blå frakk og vest, skjorte åpen ved halsen, og hvite lerretsbukser med et bredt belte med spenne.

«Jeg ber om Deres Nådes unnskyldning,» begynte den besøkende, idet han berørte bremmen på hatten sin, og avdekket den ved en ny overveielse, «men jeg heter Jope, Ben Jope –»

«Eh? Hva kan jeg gjøre for deg?» spurte pastor Spettigew, litt forvirret over å ha blitt tatt på fersken mens han slumret.

«—fra bombeskipet Vesoovious, bosmann,» fortsatte herr Jope, med et smil som avvæpnet irritasjonen: så uskyldig var det, så vennlig, og samtidig så respektfullt; «men jeg ble avmønstret klokken åtte i morges. Kanskje Deres Nåde kan fortelle meg hvor jeg kan finne en balsamerer her i traktene?»

«En – en hva?»

# book_id: global-gutenberg-translation-babaaa89e5f544f18ffe0074b8626c98
# book_title: Tønnen som strandet
# chapter_id: 1-tonnen-som-strandet
# chapter_title: Tønnen som strandet
# book_page: 2 / 9
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

“Balsamerer.” Mr. Jope tygget en stund på en bit tobakk, og begynte så en tankefull forklaring. “Den typen selskap man ville gå til, for eksempel hvis presten hadde et lik liggende foran seg og ønsket å bevare det for ettertiden. Man tar en mengde harpikser og krydder, og først av alt legger man den avdøde til rette, og så—”

“Ja, ja,” avbrøt presten hastig; “jeg kjenner selvsagt til prosessen.”

“Hva—for å praktisere den?” Håp lyste opp i Mr. Jopes ansikt.

“Nei, absolutt ikke... Men, min gode mann, en balsamerer! —og i Botusfleming, av alle steder!”

Sjømannens ansikt falt. Han sukket tålmodig. “Det var omtrent det de sa i Saltash. Jeg har en søster som bor der — Sarah Treleaven heter hun — en enke, og hun selger fisk. Da jeg besøkte henne i morges, sa hun: ‘Balsamerer? Gå og balsamer bestemorens din!’ Det var ordene hennes, og resten av befolkningen var knapt mer hjelpsom. Men som flaks ville ha det, mens jeg lette rundt, gikk Bill Adams for å barbere seg, og inne i barbersalongen — hva skulle han se, om ikke en ganske stor oter i et glassmonter. Bill begynte å beundre den, helt uanfektet, og det viste seg at frisøren hadde preparert den. Kanskje presten kjenner mannen? ‘A. Grigg and Son’ kaller han seg selv.”

“Grigg? Ja, selvsagt; han preparerte en ørret for meg i fjor sommer.”

“Hvor mye veide den? —om jeg tør spørre.”

“Sju pund.”

Mr. Jopes ansikt falt igjen. “Vel, vel,” foreslo han, mens han samlet seg igjen, “jeg tør vedde på at størrelsen ikke har noe å si, når man først har lært seg teknikken. Vi har tatt ham med oss, i hvert fall; og dessuten har vi fått ham til å ta med seg alt utstyret sitt. Etter det han har sagt, regner han det som en barberjobb, og vi ble enige om å vente før vi avkreftet ham.”

“Men — om dere unnskylder meg — jeg skjønner ikke helt...”

Mr. Jope presset en pekefinger mystisk mot leppen, og pekte så tommelen i retning av elven. “Om presten ikke hadde noe imot å følge med meg ned til bekken?” foreslo han respektfullt.

Pastor Spettigew hentet hatten sin, og sammen gikk de nedover dalen under de fallende kirsebærblomstene.

# book_id: global-gutenberg-translation-babaaa89e5f544f18ffe0074b8626c98
# book_title: Tønnen som strandet
# chapter_id: 1-tonnen-som-strandet
# chapter_title: Tønnen som strandet
# book_page: 3 / 9
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Ved foten av dalen kom de til en bekk som ved denne tiden av døgnet var oversvømmet av tidevannet og nesten overfylt. Rett ved vannkanten, omgitt av høye almestammer, sto en falleferdig fiskebutikk, og nedenfor den lå en båt med nesen på grunn på en strand av flate steiner. Det var to menn i båten. Frisøren, en spinkel fyr i rusten flosshatt og rustsort dress, satt i akterenden, ansikt til ansikt med et stort fat: et fat så stort at han, for å få plass til knærne, måtte bøye dem i en høy, ubehagelig vinkel.

I baugen sto en høy sjømann, med hånden på åren, kledd i klær beregnet på å være på land, liknende dem herr Jope hadde på seg. Ansiktet hans var langt, blekt og uttrykksfullt, og han hadde skjegg, ikke der skjegg vanligvis bæres, men som en frynse under den glattbarberte haken og den lanternelignende kjeven.

“Vel, her er vi!” utbrøt herr Jope muntert. “Deres nåde kjenner A. Grigg and Son, og de andre kan dere stole på i all slags vær: det er William Adams, også kjent som Bill, og Eli Tonkin: venner av meg og begge skipsvenner.”

Pastoren, forvirret, stirret på den høye sjømannen, som tok hatten av seg som en hilsen til introduksjonen.

“Men—men jeg ser bare én!” protesterte han.

“Dette er Bill Adams,” sa herr Jope, og den høye sjømannen tok igjen hatten av seg. “Er det Eli dere savner? Eli er i fatet.”

“Åh!”

“Vi skal heise ham opp til butikken, Bill, hvis du er klar. Det ser ut til å være et fint, kjølig sted. Og mens du åpner fatet, bør jeg nok forklare for hans nåde og frisøren. Her, ta ut landgangen; og du, A. Grigg and Son, hjelp til med å løfte... Ja, du har rett; det veier mer enn bare litt—det er en kvart tunne, og det er sprit av beste kvalitet. Kipp den denne veien... Klar? ...Så: w’y-ho! Og avgårde går den!”

Med et kraftig ryk og en vinkling som fikk båten til å krenge til vannet rant over relingen, ble den enorme tønnen rullet over på siden og inn i det grunne vannet. Med et løp og et enormt løft heiste de den opp på den gresskledde plassen, hvorfra Bill Adams med letthet styrte den gjennom den ruinerte døråpningen til butikken, mens Mr. Jope vendte tilbake, smilende og mens han tørket svetten av pannen.

# book_id: global-gutenberg-translation-babaaa89e5f544f18ffe0074b8626c98
# book_title: Tønnen som strandet
# chapter_id: 1-tonnen-som-strandet
# chapter_title: Tønnen som strandet
# book_page: 4 / 9
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

«Det er denne veien,» sa han til presten. «Eli Tonkin heter han, eller gjorde; og, som han sa, fra denne menigheten.»

Her stoppet Mr. Jope opp, tydeligvis for å få bekreftet det.

«Tonkin?» spurte presten. «Det finnes ingen Tonkiner igjen i Botusfleming menighet. Den siste av dem var en stakkars, gammel enke som jeg gravla uken etter jul.»

«Stopp der! ... Er hun død?» Mr. Jopes ansikt viste den tydeligste skuffelse. «Og etter den overraskelsen vi hadde planlagt for henne!» mumlet han bedrøvet. «Hei, Bill!» ropte han til sin medseiler, som etter å ha stuet fatet på plass, var på vei tilbake til båten.

«Hva er det?» spurte Bill Adams uoppmerksomt. «Se her, hvor la vi hammeren og meiselen?»

«Ta hodet ditt opp av båten og hør etter. Den gamle kvinnen er død!»

Den høye mannen tok nyheten til seg langsomt. «Det er en skikkelig overraskelse,» sa han omsider. «Men kanskje vi kan fikse henne også? Jeg står for min del av regningen.»

«Hun ble begravd uken etter jul.»

«Å!» Bill klødde seg i hodet. «Da kan vi ikke – ikke særlig godt, i hvert fall.»

«Om og om igjen har jeg hørt Eli snakke om sin stakkars, gamle mor,» sa Mr. Jope, og vendte seg til presten. «Du vil neppe tro det, men selv om jeg visste at han var fra West Country, var det først helt på slutten at jeg fant ut fra hvilket sogn han kom. Det skjedde på en merkelig måte – Bill, hent A. Grigg and Son, og få ham hit for å høre; du finner verktøyet under ham i akterseilene.»

Bill adlød, og etter å ha skaffet seg en hammer og en meisel, vendte han tilbake til land. Den lille frisøren kom bort og stilte seg ved Mr. Jopes side; ansiktet hans hadde en usunn blekhet, og han luktet kraftig av sterke drikker.

# book_id: global-gutenberg-translation-babaaa89e5f544f18ffe0074b8626c98
# book_title: Tønnen som strandet
# chapter_id: 1-tonnen-som-strandet
# chapter_title: Tønnen som strandet
# book_page: 5 / 9
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

“Brandy får det bli,” unnskyldte herr Jope seg, mens han la merke til en liten sammentrekning av prestens nesebor. “Jeg tenkte at det ville stramme ham litt opp til det som ventet . . . Vel, som jeg sa, så skjedde det på en svært merkelig måte. Denne dagen for to uker siden seilte vi oppover og over Biscayabukten, etter fire måneder med frem og tilbake-seiling utenfor Toolon Harbor. Det blåste friskt, og vi slet med å takle forholdene – Vesoovious er en svært våt båt i noe særlig sjø, og en tung byrde selv under de beste forhold. Om bord på et bombeskip må alt være tungt.

“Vel, sir, i et par dager hadde hun med seg seil som nærmest kvalte oss, og kaptein Crang var ikke en mann som brydde seg om hvordan vi hadde det forut, så lenge vannet ikke nådde akterut til hans egne kvartaler. Men til slutt tok førstestyrmannen, herr Wapshott, medlidenhet med oss – kapteinen var nedenunder og tok seg en lur etter middagen – og sendte mannskapet fra hovedtoppen opp for å ta inn en rev i toppseilet. Stakkars Eli var en av dem. Men mennene hadde knapt nådd toppen før kaptein Crang kom opp fra lugaren sin og langs dekket, uten å bry seg om å kaste et blikk oppover. Dermed gikk han glipp av det som skjedde. Han hadde nettopp kommet på høyde med masten da – pang! – rett ved føttene hans falt en mann ned! Det var Eli, som hadde mistet grepet og falt rett på hodet. ‘Hallo!’ sa kapteinen, ‘og hvor i all verden kom du fra?’

Eli hørte det – stakkars fyr – og sa, mens jeg løftet ham opp, og svarte svært respektfullt: ‘Om De vil, sir, fra Botusfleming, tre mil på den andre siden av Saltash.’

“‘Da har dere hatt en svært rask seilas, det er alt jeg kan si,’ svarte kaptein Crang, og snudde seg på hælen.”

# book_id: global-gutenberg-translation-babaaa89e5f544f18ffe0074b8626c98
# book_title: Tønnen som strandet
# chapter_id: 1-tonnen-som-strandet
# chapter_title: Tønnen som strandet
# book_page: 6 / 9
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

“Vel, sir, vi var alle enige om at kapteinen burde ha vist mer medfølelse, særlig siden stakkars Eli hadde brukket bakhodet og ved åttetiden hadde overlevert nummeret på messen sin. Fem-seks av oss snakket om det og var enige om at det knapt var menneskelig, og Eli var dessuten en så bra fyr, for ikke å snakke om en dyktig sjømann. Dermed kom jeg på tanken at siden han kom fra Botusfleming – det var hans siste ord – burde han sendes tilbake til Botusfleming; og på den bakgrunnen la vi opp en plan. Bill Adams hadde vakt i sykestua, så det var ingen vanskelighet å sy sammen en dukke som skulle spille Eli sin rolle; og dukken, sir, ble neste dag sendt til bunns – som man sier – mens kaptein Crang selv ledet seremonien. Det virkelige spørsmålet var hva vi skulle gjøre med Eli. Siden purseren og jeg var venner, gikk jeg til ham og sa: ‘Hør her,’ sa jeg, ‘vi blir avløst om ti dager eller så, og det er også litt premiepenger å hente.

Hvilken pris vil du ta for å selge oss et fat av skipets rom? – la oss si en kvart puncheon for den beste kvaliteten?’ ‘Hva for noe?’ sa han. ‘Til bruk på land,’ sa jeg; ‘Bill Adams og jeg har bruk for det.’ ‘Vel,’ sa purseren – en hederlig fyr ved navn Wilkins – ‘jeg er en ærlig mann,’ sa han, ‘og for å imøtekomme en venn skal du få det til lagervurderingspris. Og dessuten,’ sa han, ‘jeg har fått nyss om det lille spillet deres, og jeg skal gjøre det jeg kan for å bidra til å få det til å lykkes, for jeg likte alltid avdøde, og etter min mening oppførte kaptein Crang seg ytterst ufølsomt. Du ber Bill om å bringe liket til meg, og det blir ingen flere problemer med det før jeg overleverer fatet til deg i Plymouth.’ Vel, sir, mannen holdt ord. Vi smuglet fatet i land i går kveld og gjemte det i skogen på denne siden av Mount Edgcumbe. I morges sendte vi det om bord igjen, som dere ser.

Først hadde vi tenkt å nøye oss med bare å fortelle nyheten til Elis mor og overlevere ham til henne; men Bill mente at å overlevere ham, fat og alt, ville se uforsiktig ut; for, som han sa, ‘Det var jo ikke som om man kunne begrave ham i et fat.’

’Vi tenkte at Deres Nåde ville sette grensen ved det, selv om vi da ikke hadde hatt gleden av å kjenne Dem.’

# book_id: global-gutenberg-translation-babaaa89e5f544f18ffe0074b8626c98
# book_title: Tønnen som strandet
# chapter_id: 1-tonnen-som-strandet
# chapter_title: Tønnen som strandet
# book_page: 7 / 9
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

’Ja,’ samtykket presten, mens Mr. Jope stoppet opp; ’Jeg frykter at det ikke kunne gjøres uten å skape skandale.’

’Det var akkurat slik Bill uttrykte det. ’Vel, da,’ sa jeg, etter å ha tenkt meg om, ’hvorfor ikke gjøre det ordentlig mens vi likevel er i gang? Du og jeg er ikke den typen menn,’ sa jeg, ’som ødelegger et skip for en ha’penny med tjære.’ ’Det er vi absolutt ikke,’ sa Bill, ’og vi har gjort mye for Eli,’ sa jeg. ’Det har vi,’ sa Bill. ’Vel, da,’ sa jeg, ’la oss male hele greia og balsamere ham!’ Bill ble helt begeistret.’

’Jeg—jeg ber om unnskyldning?’ sa frisøren, og trakk seg et skritt unna.

’Bill ble helt begeistret. Hør på ham der inne i butikken—slå borti med meiselen.’

’Men det er en misforståelse,’ protesterte den lille mannen oppriktig. ’Jeg forsto det slik at det skulle være en hårklipp.’

’Du kan klippe ham også, hvis du vil.’

’Hvis jeg trodde du mente alvor—’

’Ta litt mer brandy.’ Mr. Jope tok frem en flaske og rakte den frem. ’Bare ikke overdriv, ellers blir du svimmel i hodet. Alvorlig? Du kan være sikker på at Bill mener alvor. Han er så opptatt av den ideen at det ikke gjør noen forskjell for ham—som du kanskje har lagt merke til—at Elis mor ikke lenger er i live til å glede seg over det. Hvorfor, han ville balsamere henne også! Han gjør dette nå for sin egen fornøyelses skyld, er Bill; og du kan ta det fra meg: når Bill bestemmer seg for noe, gjennomfører han det. Ikke gå ham imot—det er mitt råd.’

’Men, men—’

’Nei, det gjør du ikke!’—og mens den lille mannen gjorde et vilt hopp for å flykte oppover stranden, strakte Mr. Jope ut en hånd og grep tak i ham ved kragen på kappen. ’Nå, hør her,’ sa han svært rolig, mens den stakkars mannen ville ha kastet seg ned for føttene til presten, ’du skrøt for Bill, for ikke en time siden, om at du kunne fylle ut hva som helst.’

’Ikke vær slem mot ham,’ grep presten inn, og rørte ved Mr. Jopes arm.

’Jeg er ikke slem mot ham, Deres Nåde, bare—Eli? Hva er det?’

Alle vendte ansiktene sine mot butikken.

’Vennen din roper på deg,’ sa presten.

’Stygt språk også? —det er ikke likt Bill, som regel. Ahoy, der! Bill!’

“Ahoy!” svarte Mr. Adams’ stemme.

# book_id: global-gutenberg-translation-babaaa89e5f544f18ffe0074b8626c98
# book_title: Tønnen som strandet
# chapter_id: 1-tonnen-som-strandet
# chapter_title: Tønnen som strandet
# book_page: 8 / 9
# chapter_page: 8
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

“Hva er det som skjer?” Uten å vente på svar, løp Mr. Jope med barbereren foran seg opp langs stranden mot inngangen, mens presten fulgte etter. “Hva er det som skjer?” spurte han igjen, mens han trakk pusten.

“Kom og se selv,” svarte Mr. Adams mørkt, og pekte med meiselen sin. En fin duft av rom gjennomsyret luften i butikken.

Mr. Jope gikk nærmere og kikket inn i det spantede fatet. “Borte?” utbrøt han, og så seg rundt i måpende forbløffelse.

Bill Adams nikket.

“Men hvor? ... Du sier vel ikke at det har forsvunnet?”

“Det er ikke rom på vanlig vis. Og er det rom?” Bill vendte seg til presten.

“Utvilsomt, etter lukten å dømme.”

“Jeg skal fortelle deg hva som har skjedd. Den tosken Wilkins har gjort en feil med fatet ...”

“Og Eli? —å, Gud! Eh?” gispet Mr. Jope.

“De har nok sendt Eli tilbake til Victuallin’ Yard før nå,” sa Bill dystert.

“Jeg overhørte Wilkins si at han skulle gå gjennom alle lagrene og regnskapene klokken ni-tretti i morges.”

“Og når han først er der, hvem vet hvor han har rotet seg bort? Kanskje han tar en runde på Fleet. Å, for et ord! Og skipet som tar ham om bord!”

Bill Adams åpnet munnen og lukket den igjen, uten å finne noen ord; åpnet den på nytt, og: “De vil nok regne med at de har fått en skikkelig fangst,” sa han svakt.

“Og Wilkins fikk betalt sammen med resten, uten noen adresse. Selv om han kunne ha hjulpet, noe jeg tviler på.”

“Eh? Jeg fikk faktisk et brev fra Wilkins.” Bill Adams tok av seg tarpaulinhatten og tok frem et papir fra innsiden av hatten. “Han ga meg det i morges da jeg dro fra skipet. Han sa jeg skulle beholde det, og kanskje jeg ville finne det nyttig. Jeg lurte på hva han mente da, siden jeg ikke hadde noen spesiell sans for purserer som gikk i land ... Det slo meg, siden jeg hadde hørt at han skulle gifte seg, at kanskje han ville at jeg skulle være forlover i bryllupet. Jeg åpnet ikke brevet der og da, siden jeg ikke hadde lyst til å si nei til ham etter at han hadde oppført seg så bra mot oss.”

“Gi meg det,” befalte Mr. Jope. Han tok papiret og brettet det ut, men enten var lyset svakt inne i butikken, eller håndskriften vanskelig å tyde.

“Vil Deres Nåde lese det opp for oss?”

Pastor Spettigew bar papiret til døråpningen.

# book_id: global-gutenberg-translation-babaaa89e5f544f18ffe0074b8626c98
# book_title: Tønnen som strandet
# chapter_id: 1-tonnen-som-strandet
# chapter_title: Tønnen som strandet
# book_page: 9 / 9
# chapter_page: 9
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Han leste innholdet høyt og sakte:

“Til herr Bill Adams, kaptein på fordekket av H.M.S. Vesuvius,

Sir: Det var en dukke kaptein Crang begravde. Vi kastet den siste E. Tonkin over bord den andre natten ved breddegrad 46-30, lengdegrad 7-15, eller deromkring. På det tidspunktet hadde stemningen om bord roet seg, og det virket som en så stor sløsing med god vilje. Romen dere betalte for, er god rom. Vi håper at dere og herr Jope vil finne en bruk for den.

Deres ydmyke tjener,

S. WILKINS.”

Det ble en lang pause, mens man kunne høre herr Adams puste tungt.

“Men hva skal vi gjøre med den?” spurte herr Jope, og klødde seg i hodet av forvirring.

“Drikke den. Hva annet?”

“Men hvor?”

“Åh,” sa herr Adams, “hvor som helst!”

“Det er jo greit nok,” svarte vennen hans. “Du har aldri eid noe, og vet ingenting om byrdene som følger med. Vi må leie et hus til dette, og bo der til det er ferdig.”

_Sir Arthur T. Quiller-Couch_.