Kyklopen

Helten Odyssevs var i ferd med å seile hjem til Hellas etter at den store byen Troja hadde falt. Han hadde vandret lengst og lidd mest av alle i den lange trojanske krigen. Han var nesten den siste til å dra, for han hadde blitt igjen i mange dager for å hedre Agamemnon, alle grekernes herre. Han hadde tolv skip med seg, de samme tolv som han hadde ført til Troja, og i hvert var det omtrent femti menn. Men disse var knapt halvparten av dem som hadde seilt med ham i gamle dager, så mange tapre helter sov nå sin siste søvn på sletten og ved stranden, drept i kamp eller av Apollons piler.

Først seilte Odyssevs til den trakiske kysten, hvor han og hans menn fylte skipene sine med mat, okser og krukker med søt vin. Han hadde knapt lagt ut igjen før en voldsom vind blåste opp. Da de fikk øye på en glatt sandstrand, drev de skipene i land, dro dem opp av rekkevidde for bølgene, og ventet der til stormen hadde gitt seg. På den tredje morgenen var været fint, så de seilte igjen og fortsatte reisen. På den tiende dagen kom de til landet der lotusen vokser – en underfull frukt som gjør at den som spiser den, ikke bryr seg om land, hjem eller barn.

Lotuseterne, som folket i det landet ble kalt, var et vennligsinnet folk. De ga frukten til noen av sjøfolkene, uten å mene noe ondt, og trodde det var den beste gaven de kunne gi. De mennene, etter å ha spist, sa at de ikke ville seile mer over havet. Da den kloke Odyssevs hørte dette, beordret han de andre sjøfolkene til å binde dem og bære dem, sorgfullt klagende, tilbake til skipene.

Så, siden vinden hadde lagt seg, tok de til årene og rodde i mange dager til de kom til kyklopenes land. Omkring en mil fra kysten lå en øy, svært vakker og fruktbar, men ingen bodde der eller dyrket jorden. På øya var det en havn hvor et skip kunne være trygt for alle vinder, og ved enden av havnen var det en bekk som falt ned fra fjellet, med hviskende orer rundt omkring. Inn i denne havnen seilte skipene trygt, og de ble trukket opp på stranden mens mannskapene sov ved siden av dem og ventet på morgenen.

Men om morgenen tok Odyssevs, som alltid elsket eventyr og ville vite hva slags mennesker som bodde i hvert land han kom til, ett av sine tolv skip og beordret sjøfolkene til å ro til fastlandet. Der var en stor høyde som skrånte ned mot stranden, og her og der steg røyk opp fra huler hvor kyklopene bodde hver for seg, uten å ha noe med mennesker å gjøre. De var et rått og vilt folk, og hver styrte sin egen husholdning uten hensyn til naboen.

Svært nær stranden var en av disse hulene, enorm og dyp, med en hekk av laurbær som skjulte inngangen og en mur av røff stein skyggelagt av høye eiker og furuer. Odyssevs valgte ut de tolv modigste mennene fra mannskapet sitt og beordret resten til å bli igjen og vokte skipet mens han gikk for å se hva slags bolig det var og hvem som bodde der. Han hadde sverdet sitt ved siden og på skulderen en stor skinnsekk med søt, sterk vin, som han kunne vinne over enhver vill savage han måtte møte med.

Så gikk de inn i hulen og så at det var hjemmet til en rik og dyktig gjeter. Inne var det kveer for unge sauer og geiter, delt inn etter alder, og kurver fulle av oster, og fulle melkespann stilt langs veggen. Men kyklopen selv var borte på beitemarkene. Da bønnfalt Odyssevs’ følgesvenner ham om å dra, men han ville ikke, for han ville se hva slags vert denne merkelige gjeteren kunne være. Og sannelig, han fikk lære det til sin egen skade!

Det var kveld da kyklopen kom hjem, en mektig kjempe tjue fot høy eller mer. Han bar en diger bunt med furustokker på ryggen til ilden sin og kastet dem ned utenfor hulen med et stort brak. Han drev flokkene inn og lukket inngangen med en massiv stein som tjue vogner eller mer ikke kunne ha flyttet. Så melket han søyer og geiter. Halvparten av melken ystet han til ost, og halvparten satte han til side for å drikke når han var sulten. Til slutt tente han et bål med furustokkene, og flammen lyste opp hele hulen og avslørte Odyssevs og hans kamerater.

"Hvem er dere?" ropte kyklopen. "Er dere handelsmenn eller pirater?"

"Vi er ingen pirater, mektige herre," svarte Odyssevs. "Vi er grekere som seiler hjem fra Troja. Vi ber om gjestfrihet fra deg i Jupiters navn, som belønner eller straffer en vert etter om han er gjestfri eller ikke."

"Da er det nytteløst å snakke til meg om Jupiter og gudene," sa kjempen. "Vi kykloper bryr oss ikke om guder, for vi anser oss selv for mye bedre og sterkere enn dem." Uten videre grep han to av mennene, fortærte dem med store slurker melk, og etterlot ikke engang en bit eller et bein. Så la kjempen seg ned blant sauene sine og falt i søvn.

Odyssevs ville gjerne ha drept kyklopen mens han lå der, men han husket at hvis han gjorde det, ville kameratene hans dø en elendig død. Hvordan kunne de flytte den store steinen som blokkerte huleinngangen? Så de ventet til morgenen. Da monsteret sto opp, grep han to menn til og spiste dem til frokost. Så gikk han til beitemarkene, men satte den store steinen tilbake over munningen av hulen, akkurat som en mann setter lokket på pilekoggeren sin.

Hele den dagen tenkte den kloke Odyssevs på hva han best kunne gjøre for å redde seg selv og sine følgesvenner. Planleggingen hans førte til dette: det var en stor stang i hulen, en grønn oliventrebjelke like stor som en skipsmast, som kjempen hadde til hensikt å bruke som spaserstokk. Odyssevs brøt av en favns lengde av den, og kameratene hans skjerpet den og herdet den i ilden. Så gjemte de den bort.

Om kvelden kom kjempen tilbake, drev flokkene sine inn i hulen, lukket døren og holdt sitt grusomme måltid som før. Så trådte Odyssevs fram med vinskinnet i hånden og sa: "Drikk, kyklop, nå som du har festet. Drikk og se hvilken fin vin vi hadde i skipet vårt."

Så drakk kyklopen og ble svært fornøyd. "Gi meg mer," krevde han. "Sannelig, dette er en underfull drikk. Vi har også vinranker, men de gir ikke slike safter som dette, som må være det gudene drikker."

Så ga Odyssevs ham skinnet igjen, og han drakk av det. Tre ganger ga han ham det, og tre ganger drakk kjempen, uten å vite hvordan det ville påvirke ham. Til slutt falt kyklopen i dyp søvn. Odyssevs sa til mennene sine å ta mot til seg, for tiden for deres befrielse var kommet.

De stakk olivestangen inn i ilden til den, grønn som den var, var klar til å bryte ut i flammer, og de stakk den inn i monsterets øye – for han hadde bare ett øye, satt midt i den store pannen sin – og gjorde ham blind.

Så spratt kyklopen opp og rev stangen ut av øyet sitt, og ropte så høyt at alle kyklopene som bodde på fjellsiden hørte ham og kom ned, og stimlet rundt inngangen til hulen hans. Kyklopen rullet bort den store steinen fra døren og kom ut blant de andre kjemper, og strakte ut hendene for å prøve å samle sauene sine. Odyssevs undret seg over hvordan han og mennene hans kunne unnslippe.

Til slutt fant han på en god plan. Kyklopen hadde drevet værene inn i hulen sammen med de andre sauene, og de var enorme og sterke. Odyssevs bandt kameratene sine under værene, med vidjekvister fra kjempenes seng. Det var en mektig vær, langt større enn alle de andre, og til denne klynget Odyssevs seg, og holdt fast i ullen med begge hender. Så ventet de i dypet av hulen til morgenen.

Da morgenen kom, stormet værene ut til beitemarkene mens kjempen satt ved inngangen og kjente på ryggen av hver eneste som passerte, men rørte aldri ved mennene som var bundet under. Med dem unnslapp Odyssevs.

Da de var utenfor kjempenes rekkevidde, slapp Odyssevs væren og løste så kameratene sine. De skyndte seg til skipet sitt, klatret inn og slo havet med årene, og rodde av all makt for å komme bort fra det forbannede landet. Men da de hadde rodd omtrent hundre meter, hørte kyklopen dem. Han brøt av toppen av en stor høyde – en massiv stein – og kastet den mot lyden av årene. Den falt like foran skipets baug og presset skipet tilbake mot land. Men Odyssevs grep en lang stang med begge hender og skjøv skipet bort fra land, og beordret så kameratene sine til å ro stille, og nikket med hodet, for han var for klok til å snakke, lest kyklopen skulle vite hvor de var. Så rodde de av all styrke.

De hadde kommet dobbelt så langt som før da Odyssevs’ stolthet tok overhånd, og han kunne ikke lenger være stille. Han reiste seg i båten og ropte: "Hør, kyklop! Hvis noen spør hvem som ødela din onde makt, så si at det var krigeren Odyssevs, som bor på Ithaka."

Kjempen hørte ham og løftet hendene mot Neptun, havets gud og kyklopenes far. "Hør meg, Neptun, hvis jeg virkelig er din sønn og du er min far. Må denne Odyssevs aldri nå sitt hjem. Eller hvis skjebnen har bestemt at han skal nå det, må han komme alene, med alle sine kamerater tapt."

Da kyklopen endte denne onde bønnen, kastet han nok en massiv stein som nesten traff rorets ende, men bommet med et hårbreds margin. Så unnslapp Odyssevs, og alle kameratene hans med ham. De kom til øya med de ville geitene, hvor de fant resten av mennene sine som hadde ventet lenge på dem, og fryktet at de hadde omkommet. Og de seilte hjem i triumf til Hellas.