Padder Og Diamanter

Det var en gang en enke som hadde to døtre. Den eldste lignet så mye på moren sin, både i ansikt og i temperament, at den som så datteren, så moren. De var begge så ubehagelige og så stolte at ingen kunne holde ut å bo sammen med dem.

Den yngste datteren, derimot, var selve bildet av faren sin – høflig, godlynt, og en av de vakreste jentene du kunne se. Men folk elsker naturligvis dem som ligner dem selv, så moren tilbad den eldste datteren og hadde et forferdelig hat til den yngste. Hun tvang henne til å spise på kjøkkenet og arbeide hele tiden.

Blant andre plikter ble dette stakkars barnet tvunget til å gå to ganger om dagen til en kilde mer enn halvannen mil fra huset, og bære tilbake en full vannkrukke. En dag, mens hun var ved kilden, kom en fattig kvinne bort til henne og ba om noe å drikke.

«Å ja, av hele mitt hjerte, gode kvinne,» sa den pene lille jenta. Hun skyldte krukken med en gang, øste vann fra den klareste delen av kilden, og holdt krukken opp så kvinnen kunne drikke lett.

Etter at kvinnen hadde drukket, sa hun: «Du er så pen, min kjære, så god og så høflig, at jeg ikke kan la være å gi deg en gave.» For dette var en fe som hadde tatt form av en fattig bondekvinne for å se hvor snill og veloppdragen denne pene jenta virkelig var. «Jeg vil gi deg en gave,» fortsatte feen. «Fra nå av, for hvert ord du sier, skal en blomst eller et smykke komme ut av munnen din.»

Da den pene jenta kom hjem, skjelte moren henne ut for at hun hadde vært så lenge ved kilden.

«Jeg ber om unnskyldning, Mamma,» sa den stakkars jenta, «for at jeg ikke skyndte meg mer.»

Og da hun sa disse ordene, kom det ut to roser, to perler og to diamanter.

«Hva er det jeg ser?» sa moren, ganske forbløffet. «Jeg tror jeg ser perler og diamanter komme ut av munnen på jenta! Hvordan skjer dette, barn?» Dette var første gang hun noen gang hadde kalt henne barn.

Den stakkars jenta fortalte henne alt, ikke uten å miste utallige diamanter.

«Sannelig,» ropte moren, «jeg må sende mitt barn dit. Kom hit, Fanny. Se hva som kommer ut av søsteren din sin munn når hun snakker. Vil du ikke, min kjære, ha den samme gaven gitt til deg? Alt du trenger å gjøre er å gå og hente vann fra kilden, og når en viss fattig kvinne ber deg om noe å drikke, gi henne det veldig høflig.»

«Det ville da vært et fint syn,» sa denne frekke jenta, «å se meg gå og hente vann.»

«Du skal gå, din stakkar!» sa moren. «Og det øyeblikket.»

Så gikk hun av gårde, men murret hele veien, og tok med seg det beste sølvbegeret i huset.

Hun hadde så vidt nådd kilden før hun så en dame i vakre klær komme ut av skogen. Damen kom bort til henne og ba om noe å drikke. Dette, må du vite, var den samme feen som hadde vist seg for søsteren hennes, men nå hadde hun tatt utseendet og klesdrakten til en prinsesse for å se hvor frekk denne jenta ville være.

«Har jeg kommet hit,» sa den stolte, nesevise jenta, «for å servere deg vann, antar jeg? Sølvbegeret ble tatt med bare for deg, var det? Men du kan drikke av det hvis du vil.»

«Du er ikke veldig høflig,» svarte feen, uten å bli sint. «Vel da, siden du har så lite folkeskikk og er så lite imøtekommende, gir jeg deg en gave: for hvert ord du sier, skal det komme ut en slange eller en padde fra munnen din.»

Så snart moren hennes så henne komme, ropte hun: «Vel, datter?»

«Vel, mor?» svarte den frekke jenta, og ut av munnen hennes kom to huggormer og to padder.

«Å, forbarm deg!» ropte moren. «Hva er det jeg ser? Å, det er den usle søsteren din som har forårsaket alt dette! Men hun skal få betale for det.» Og hun løp for å slå henne. Det stakkars barnet flyktet fra henne og gikk for å gjemme seg i skogen ikke langt unna.

Kongens sønn, som kom tilbake fra jakt, møtte henne. Da han så hvor vakker hun var, spurte han henne hva hun gjorde der alene og hvorfor hun gråt.

«Akk, herre,» sa hun, «moren min har kastet meg ut av huset.»

Kongens sønn så fem eller seks perler og like mange diamanter komme ut av munnen hennes. Han ba henne fortelle ham hvordan det hadde skjedd. Hun fortalte ham hele historien, og Kongens sønn ble forelsket i henne. Han tenkte at en slik gave var mer verdt enn noen medgift, og han tok henne med til slottet til sin far Kongen og giftet seg med henne.

Når det gjaldt søsteren, gjorde hun seg så forhatt at til og med hennes egen mor vendte henne ryggen. Og den elendige stakkar vandret rundt i lang tid uten å finne noen som ville ta henne inn, til hun gikk til et hjørne av skogen og døde der.