Vinneren av det gylne skinnet

Jason lot bygge en båt som han planla å seile ut med på en slags sjørøverferd. Han skulle reise helt til østkysten av Svartehavet for å prøve å ta og bringe hjem det gylne skinnet.

Dette gylne skinnet var virkelig et bytte, for det lignet mye på det magiske teppet i et eventyr. I svært gamle tider hadde Merkur, guden med de bevingede skoene, gitt dronningen av Tessaly en vær hvis skinn var av rent gull. Det kom en tid da dronningen fant det nødvendig å sende sønnen sin bort fra riket for sikkerhets skyld så raskt og hemmelig som mulig. Så hun sendte ham på ryggen av denne væren, som hoppet ut i luften, krysset stredet som skiller Europa og Asia, og landet gutten uten uhell i Kolchis ved Svartehavet.

Helt siden da hadde skinnet av gull hengt i en hellig lund i Kolchis, voktet av en drage som aldri sov. Det ble sagt at skinnet kunne bære en gjennom luften så langt man ønsket å reise, og gullet var det fineste og reneste i verden. Mange eventyrere hadde utrustet ekspedisjoner for å få tak i det gylne skinnet, men så langt hadde ingen av dem lyktes. Jason hadde imidlertid en annen idé om det enn noen ungdom fra Hellas som hadde dratt ut etter skinnet før. Han følte at det på en måte var hans rett, fordi han skulle bli konge hvis han kunne bringe det hjem.

Jasons onkel, Pelias, var konge over en del av Tessaly. Siden det gylne skinnet opprinnelig hadde tilhørt Tessaly, hadde Pelias en idé om at enhver konge i Tessaly som kunne få tak i det, kunne beholde det og nyte godt av dets magiske krefter. Men Pelias ville ikke ha bryet med å dra etter det. Han var villig til å gi opp tronen sin til gutten, Jason, hvis han kunne bringe det gylne skinnet hjem. Og Jason var ganske villig til å være leder for en slik sjørøverferd med løftet om denne fordelen ved slutten.

Jason bygde ikke engang skipet selv, men betalte en enorm sum penger for å få det gjort for seg. Det var en svært stor oppgave i de dager å lage en båt som kunne tåle en sjøreise. Omtrent de eneste båtene grekerne hadde var små, formet som kanoer og uthulet fra trestammer. Jason hadde bestemt seg for å ta femti av vennene sine med, og det betydde byggingen av en større båt enn noen gang før sjøsatt fra Tessaly. Et gigantisk tre måtte hogges ned og goutes og formes for hånd. Nye vevstoler måtte settes i gang for å veve tilstrekkelig bredt stoff til seilene. I månedsvis ekkoet lyden av økser og meisler langs stranden, inntil denne store båten, Argo, endelig var ferdig og sjøsatt, og Jason brakte vennene sine, som han kalte argonautene, om bord.

Jason valgte mannskapet sitt godt. De var alle fine, høytfødte ungdommer fra Hellas, og hver eneste en av dem gjorde seg bemerket senere. Herakles var blant argonautene, og det har aldri vært noen styrke som hans. Det var Thesevs, som kunne flytte steiner og fange røvere alene. Det var også Orfeus, sønn av Apollon, som kunne temme ville dyr med den vakre musikken fra lyren sin. Nestor, som vokste opp til å bli en berømt kriger i Hellas, dro med dem. De satte seg med lederen sin, Jason, i skipet, en plystrende bris fylte seilene, og de skjøt raskt for vinden mot Kolchis.

Det var en lang reise, men de nådde denne fremmede kysten uten alvorlige uhell, hoppet opp på bredden og gikk straks til kongen av Kolchis og krevde det gylne skinnet fra ham. Argonautene trodde i sin ungdoms stolthet at ingen kunne motsette seg dem eller nekte dem noe, men kongen så alvorlig på saken.

"Du må fortjene skinnet, Jason," sa han. "Ingenting så verdifullt kan fås bare ved å spørre. Er du modig nok til å spenne oksene mine for en plog og plante en åker full av dragetenner?"

Jason gispet. Han kjente disse oksene i Kolchis av omdømme, selv om det aldri hadde falt ham inn at han kunne bli bedt om å sele og drive dem. De hadde messingtenner og pustet ild fra neseborene som fortærte alt det rørte ved. Lyden av pusten deres var som brølet fra en ovn, og røyken fra pusten var kvelende.

Til tross for frykten sin hadde Jason imidlertid en annen tanke. Kongen hadde sagt at skinnet måtte fortjenes, at ingenting så gyllent kunne fås ved bare å spørre. Det var virkelig sant, tenkte Jason, og han begynte å føle stort mot. Han vokste inn i helten han alltid hadde vært i hjertet, som en ungdom fra Hellas.

"Slipp oksene dine løs," sa han til kongen av Kolchis.

Noe skjedde da som er veldig tilbøyelig til å skje når noen bestemmer seg for å våge en tilsynelatende umulig gjerning. Hjelp kom til Jason. Medea, datteren til kongen av Kolchis, ga Jason en amulett som beskyttet ham mot ild. Oksene stormet inn på feltet mot Jason og sendte ut sin brennende pust som drager, men Jason gikk dristig fram for å møte dem. Vennene hans, argonautene, så på ham i skrekk, men han gikk rett bort til oksene, og stemmen hans syntes å dempe deres raseri. Han strøk dem fryktløst på halsen, satte på åket og spente dem for plogen.

Dragetenner var en merkelig slags frø å plante. Mens Jason pløyde rette furer og slapp tennene ned, samlet folkene i kongeriket og argonautene seg ved kanten av feltet for å se på, og det falt ham inn at kanskje kongen gjorde narr av ham. Det ville ha vært noe fornuft i å la det paret med ildsprutende okser bruke den store styrken sin til å pløye inn korn og hvete, tenkte Jason mens han trasket opp og ned på feltet. Men plutselig skremte et rop fra mengden Jason, og han så tilbake. Et merkelig syn møtte øynene hans.

Jordklumpene som dekket dragens tenner begynte å røre på seg, og de skarpe spissene av spyd presset seg opp gjennom til overflaten. Hjelmer med vuggende fjærbusker dukket opp neste, og etter dem kom skuldrene, armene og lemmene til menn. I et øyeblikk var feltet levende med bevæpnede krigere som rykket fram mot Jason.

Han var bare én helt mot all denne fienden, men synet ga det samme motet som hadde kommet til ham inn i hjertet til hver eneste av argonautene, og de stormet til for å hjelpe lederen sin. Jason ledet tappert mot krigerne, men det ville ikke ha vært noe håp for ham og grekerne hvis ikke motet hans hadde blitt belønnet en andre gang. Medea sendte et fortryllet sverd til helten. Han kastet det inn i rekkene til krigerne, og de sluttet plutselig å angripe grekerne, falt til å slåss innbyrdes og ble ødelagt.

Det var fortsatt en annen fare for Jason å møte, dragen som voktet skinnet med øyne som aldri lukket seg. Hans nye mot var like for dette.

Han gikk inn i lunden som skjermet det gylne skinnet, tok det glitrende teppet fra eiketreet der det hang, unnslapp dragen og dro av gårde med argonautene for turen tilbake til Hellas.

Folket utropte Jason til konge da han og resten av disse unge heltene fra Hellas landet i Tessaly. De valgte ham for hans tapperhet, ikke for byttet hans, og det syntes å legge til hans nye ære at han hadde dratt ut som eventyrer og returnert som seierherre i en stor kamp.

Den merkeligste delen av historien er at ingen vet hva som ble av det gylne skinnet etter at Jason og argonautene brakte det hjem med seg. Ingen synes å ha hørt om det igjen. Kanskje selv en slik skatt som det ble matt og mistet verdien sin i sammenligning med den gylne prisen av mot i handling som argonautene fant og beholdt resten av livet.