Den ærlige skillingen

Det var en gang en fattig kone som bodde i en falleferdig hytte langt inne i skogen. Lite hadde hun å spise, og ingenting å brenne, og så sendte hun en liten gutt hun hadde ut i skogen for å samle ved. Han løp og hoppet, og hoppet og løp for å holde seg varm, for det var en kald, grå høstdag, og hver gang han fant en gren eller en rot til veden sin, måtte han slå armene rundt brystet, for nevene var så røde som tyttebærene han gikk over, for kulde. Så da han hadde fått veden sin og var på vei hjem, kom han til en rydning med stubber i skråningen, og der så han en hvit, skjev stein.

"Å, din stakkars gamle stein," sa gutten; "så hvit og blek du er! Jeg vedder på at du er frosset i hjel;" og med det tok han av seg jakken og la den på steinen. Så da han kom hjem med veden sin, spurte moren hva det betydde at han gikk rundt i vintervær i bare skjorteermene. Da fortalte han henne hvordan han hadde sett en gammel, skjev stein som var helt hvit og blek av frost, og hvordan han hadde gitt den jakken sin.

"for en tosk du er!" sa moren; "tror du en stein kan fryse? Men selv om den frøs til den ristet igjen, så vit dette—enhver er seg selv nærmest. Det koster nok å få klær på kroppen, uten at du skal gå og henge dem på steiner i rydninger," og mens hun sa det, jaget hun gutten ut av huset for å hente jakken sin.

Så da han kom dit hvor steinen sto, se! da hadde den snudd seg og løftet seg opp på den ene siden fra bakken. "Ja! ja! det er siden du fikk jakken, stakkars gamle ting," sa gutten.

Men da han så litt nærmere på steinen, så han en pengeeske, full av blanke sølvpenger, under den.

"Dette er stjålne penger, ingen tvil om det," tenkte gutten; "ingen legger penger, ærlig kommet til, under en stein inne i skogen."

Så tok han pengeesken og bar den ned til en tjern like ved og kastet hele skatten ut i tjernet; men en sølvskilling fløt på vannet. "Å, å! den er ærlig," sa gutten; "for det som er ærlig synker aldri."

Så tok han sølvskillingen og gikk hjem med den og jakken sin. Da fortalte han moren hvordan alt hadde skjedd, hvordan steinen hadde snudd seg, og hvordan han hadde funnet en pengeeske full av sølvpenger, som han hadde kastet ut i tjernet fordi det var stjålne penger, og hvordan en sølvskilling fløt på vannet.

"Den tok jeg," sa gutten, "fordi den var ærlig."

"Du er en født tosk," sa moren, for hun var veldig sint; "var det ikke annet ærlig enn det som flyter på vann, så ville det ikke være mye ærlighet i verden. Og selv om pengene var stjålet ti ganger over, så hadde du funnet dem; og jeg sier deg igjen det jeg sa deg før, enhver er seg selv nærmest. Hadde du bare tatt de pengene, kunne vi ha levd godt og lykkelig alle våre dager. Men en udugelig er du, og en udugelig vil du bli, og nå vil jeg ikke dra på lenger med å slite og mase for deg. Stikk av gårde ut i verden og tjen ditt eget brød."

Så måtte gutten ut i den vide verden, og han gikk både langt og lenge og søkte tjeneste.

Men hvor enn han kom, syntes folk han var for liten og svak, og sa de ikke kunne bruke ham til noe. Til slutt kom han til en kjøpmann, og der fikk han lov til å være på kjøkkenet og bære inn ved og vann for kokken. Vel, etter at han hadde vært der en lang stund, måtte kjøpmannen ut på en reise til fremmede land, og så spurte han alle tjenerne sine hva han skulle kjøpe og ta med hjem til hver av dem. Så da alle hadde sagt hva de ville ha, kom turen til kjøkkengutten også, han som bar inn ved og vann for kokken. Da holdt han frem skillingen sin.

"Vel, hva skal jeg kjøpe med denne?" spurte kjøpmannen; "det blir ikke mye tid spilt på denne handelen."

"Kjøp det jeg kan få for den. Den er ærlig, det vet jeg," sa gutten.

Det lovet husbonden å gjøre, og så seilte han av gårde.

Så da kjøpmannen hadde losset skipet sitt og lastet det igjen i fremmede land, og kjøpt det han hadde lovet tjenerne sine å kjøpe, kom han ned til skipet sitt og var akkurat i ferd med å skyve fra kai. Da kom det plutselig i tankene hans at kjøkkengutten hadde sendt en sølvskilling med ham, for at han skulle kjøpe noe for ham.

"Må jeg hele veien tilbake til byen for en sølvskillings skyld? Da ville man ha liten vinning i å ta en slik tigger i huset sitt," tenkte kjøpmannen.

Akkurat da kom en gammel kone gående forbi med en sekk på ryggen.

"Hva har du i sekken din, mor?" spurte kjøpmannen.

"Å, ikke noe annet enn en katt. Jeg har ikke råd til å fo den lenger, så jeg tenkte jeg skulle kaste den i sjøen og kvitte meg med den," svarte konen.

Da sa kjøpmannen til seg selv: "Sa ikke gutten at jeg skulle kjøpe det jeg kunne få for skillingen hans?" Så spurte han den gamle konen om hun ville ta fire skilling for katten sin. Ja! kjerringa var ikke sen om å si "ja," og så var handelen snart i havn.

Nå da kjøpmannen hadde seilt et stykke, kom det fryktelig vær over ham, og en slik storm, at det ikke var annet å gjøre enn å drive og drive til han ikke visste hvor han var på vei. Til slutt kom han til et land hvor han aldri hadde satt fot før, og så gikk han opp til byen.

På vertshuset hvor han tok inn, var bordet dekket med en kjepp for hver mann som satt ved det. Kjøpmannen syntes det var veldig merkelig, for han kunne ikke i det hele tatt forstå hva de skulle med alle disse kjeppene; men han satte seg ned og tenkte at han ville se godt etter hva de andre gjorde, og gjøre som dem. Vel! så snart kjøttet var satt på bordet, så han godt nok hva kjeppene betydde; for ut strømmet mus i tusentall, og hver eneste en som satt ved bordet måtte ta til kjeppen sin og slå og slenge rundt seg, og ikke noe annet kunne høres enn ett kjeppslag hardere enn det som gikk foran. Noen ganger pisket de hverandre i ansiktet og ga seg akkurat tid til å si "unnskyld," og så i gang igjen.

"Hardt arbeid å spise i dette landet!" sa kjøpmannen. "Men holder ikke folk katter her?"

"Katter?" spurte de alle sammen, for de visste ikke hva katter var.

Så sendte kjøpmannen bud og hentet katten han hadde kjøpt for kjøkkengutten, og så snart katten kom på bordet, stakk musene av til hullene sine, og folk hadde aldri i manns minne hatt slik ro ved maten.

Da tryglet og ba de kjøpmannen om å selge dem katten, og til slutt, etter lang, lang tid, lovet han å la dem få den; men han ville ha hundre daler for den; og den summen ga de, og takk i tillegg.

Så seilte kjøpmannen igjen; men han hadde knapt fått godt havrom før han så katten sitte oppe på stormastens topp, og plutselig igjen kom det dårlig vær og en storm verre enn den første, og han drev og drev til han kom til et land hvor han aldri hadde vært før. Kjøpmannen gikk opp til et vertshus, og også her var bordet dekket med kjepper; men de var mye større og lengre enn de første. Og for å si sannheten, så var det behov for det; for her var musene mange flere, og hver mus var dobbelt så stor som de han hadde sett før.

Så solgte han katten igjen, og denne gangen fikk han to hundre daler for den, og det uten noe pruting.

Så da han hadde seilt bort fra det landet og kommet et stykke ut på sjøen, satt Pusekatt igjen ved mastetoppen; og det dårlige været begynte med en gang igjen, og enden på det var at han igjen ble drevet til et land hvor han aldri hadde vært før.

Han gikk i land, opp til byen, og tok inn på et vertshus. Der var også bordet dekket med kjepper, men hver kjepp var halvannen alen lang og så tykk som en liten kost; og folk sa at det å sitte til bords var den hardeste prøvelsen de hadde, for det var tusenvis av store, stygge rotter, så det var bare med tungt slit og strev man kunne få en munnfull i munnen, så hardt var det å holde rottene unna. Så måtte katten hentes opp fra skipet igjen, og da fikk folk maten sin i fred. Da ba og tryglet de alle sammen kjøpmannen, for himmelens skyld, om å selge dem katten sin. Lenge sa han "nei;" men til slutt ga han sitt ord på å ta tre hundre daler for den. Den summen betalte de ned med en gang, og takket og velsignet ham for den i tillegg.

Nå, da kjøpmannen kom ut på sjøen, falt han i tanker om hvor mye gutten hadde tjent på skillingen han hadde sendt med ham.

"Ja, ja, noe av pengene skal han ha," sa kjøpmannen til seg selv; "men ikke alt. Det er meg han har å takke for katten jeg kjøpte; og dessuten er enhver mann seg selv nærmest."

Men så snart kjøpmannen tenkte dette, reiste det seg en slik storm og kuling at alle trodde skipet måtte forlise. Da så kjøpmannen at det ikke var noen hjelp i det, og han måtte love at gutten skulle ha hver eneste skilling; og så snart han hadde avlagt dette løftet, ble været godt igjen, og han fikk en god bør med vind rett hjem.

Så da han kom i land, ga han gutten de seks hundre dalerne, og datteren sin i tillegg; for nå var den lille kjøkkengutten like rik som husbonden sin, kjøpmannen, og til og med rikere; og etter det levde gutten alle sine dager i glede og moro; og han sendte bud på moren sin og behandlet henne like godt som, eller bedre enn, han behandlet seg selv; for, sa gutten, "jeg tror ikke at enhver er seg selv nærmest."