Hvordan Hyacinthus ble til en blomst

Konger og idrettsutøvere, landsbyfolk og musikere, vismenn og kjøpmenn fra byene var alle på vei mot den grønne Parnassos-høyden, en av de fjerne dagene i mytene, der byen Delfi lå. Kongene red i sine sterkt dekorerte vogner, som ble trukket av de raskeste hestene fra de kongelige stallene. Ynglingene var kledd for løping, eller de bar flate, runde steinskiver for kasting mot et mål, spyd, buer og piler. Veien som førte til det hvite Apollontempelet i Delfi var overfylt av mennesker til fots, mennesker på hesterygg, og mennesker som red i gårdsvogner, alle på vei i samme retning. Det var virkelig en svært stor anledning, en som bare kom en gang hvert femte år: dagen da de pythiske lekene til ære for Apollon ble holdt i Delfi.

De klatret opp Parnassos-høyden, som var et svært berømt fjell på grunn av alt som hadde skjedd der. Da gudene fant det passende å ødelegge jorden, hadde Parnassos alene løftet sitt hode over vannene og beskyttet mennesket. Der hadde også Apollon forvandlet sin elskede Dafne til et laurbærtre, og siden da hadde høydens skråninger vært grønne og rosa av laurbærets grener og blomster. Nå huset Parnassos en av de mest berømte byene i Hellas, Delfi, og på en vid slette nær en dyp kløft i fjellet der orakelet skulle tale, ble grekernes leker holdt til ære for Apollon, som var idrettens gud.

Bakken rundt idrettsbanen og de steinsatte radene med seter rundt den ble snart fylt med en mengde tilskuere i sine festklær av hvitt, purpur og gull. På en utskåret marmorsøyle ved inngangen til banen hang en stor laurbærkrans, premien for vinneren, og alle snakket om hvem dette ville bli.

"Den største prøven av alle er diskoskasting," sa en gutt på kanten av folkemengden til en annen. "Steinen som kastes fra et spyd, eller et spyd kastet av en trent soldat, har en sjanse til å gå rett på målet, men hvem kan sikte den tynne disken når vinden venter på å vri den fra kursen og føre den vidt forbi målet?"

Den andre gutten tenkte et øyeblikk. Så talte han.

"Ynglingen Hyacinthus kunne," sa han.

"Å, Hyacinthus!" svarte den første gutten, som om navnet var en slags trolldomsformel for å virke magi. "Hyacinthus, selvfølgelig, ville vinne premien, for er han ikke Apollons venn? Det sies at den store idrettsguden har besøkt og lekt med Hyacinthus helt siden ynglingen kunne svinge et spyd. Han kommer til ham i skikkelse av en yngling som ham selv fordi han elsker ham så høyt, og de løper kappløp og har konkurranser i ferdighet her på Parnassos, og vandrer i lundene sammen. For en stor ære å ha en gud som sin venn!" sa gutten lengselsfullt.

Men begge guttene trakk seg da tilbake og så åndeløst på mens fire stridsvogner, kjørt side om side, nærmet seg. Hestene svettet og skummet, førerne sto oppreist på en farlig måte, ropte og holdt tøylene fast mens vognene vippet og braste langs banen. To vogner låste hjulene, og førerne falt under de skremte, trampende hingstene, men ingen brydde seg om dem da de to andre rullet og svaiet forbi dem, og en nådde målet, varslet av et rop som folkemengden sendte opp som fra én kjempemessig strupe.

"Nå, diskoskonkurransen!" sa gutten som hadde talt før, da en slank yngling i en kappe farget med tyrisk purpur stolt trådte inn i midten av banen, holdt den flate, runde disken i hånden.

"Hyacinthus, ved mitt ord!" utbrøt den andre gutten. "Men hvem er det ved siden av ham?" spurte han, da en annen yngling, mørkøyd, med rette lemmer og et ansikt som skinnet som ild, dukket opp som om han hadde falt ned fra skyene og tok plass ved siden av Hyacinthus.

"Det er Apollon selv i en ynglings skikkelse!" hvisket den ærefryktige tonen gjennom folkemengden. "Han er kommet for å lede disken som hans venn Hyacinthus bærer rett mot målet."

Det var underet som hadde skjedd. De som hadde skarpsynte øyne, kunne skimte i den fremmede ynglingen på idrettsbanen guden Apollon, hans lyskrone viste seg i klare stråler rundt hodet hans. Ingen talte. Alle ansikter vendte seg mot de to da Apollon grep disken, løftet den høyt over hodet, og med en merkelig kraft blandet med dyktighet sendte den høyt og langt.

Hyacinthus så disken skjære gjennom luften så rett som en pil skutt fra en bue. Han var helt sikker på at den ville gli, uten å snu, så langt som til målet i den motsatte enden av banen og kanskje lenger, for han hadde stor tro på denne himmelske ynglingen som hadde vært hans følgesvenn i så mange gode stunder. Like raskt som disken fløy, fløy Hyacinthus' tanker på minnenes vinger om Apollons vennskap. Han hadde fulgt Hyacinthus på hans vandringer gjennom skogen, båret nettene når han fisket, ført hundene hans på jakt, og til og med forsømt sin lyre for deres utflukter opp til toppen av Parnassos.

"Jeg vil løpe foran og hente disken tilbake," tenkte Hyacinthus, og opphisset av sporten og folkemengden, hoppet han frem for å følge den raske steinens flukt.

I samme øyeblikk ble disken, vendt fra sin kurs av Zefyros, vindguden, som også elsket Hyacinthus og var sjalu på Apollons hengivenhet for ham, slått mot jorden og spratt tilbake, og traff Hyacinthus i pannen.

Apollon, like blek som den falne Hyacinthus, løp til hans side, løftet ham opp, og prøvde med all sin dyktighet å stoppe blødningen fra såret og redde livet hans. Men ynglingens skade var utenfor all helbredelses makt. Som en hvit lilje, når man har brukket den, henger med hodet i hagen og vender seg mot jorden, slik lå hodet til den døende Hyacinthus, for tungt for nakken hans, på skuldrene.

"Jeg har drept deg, min kjæreste venn," ropte Apollon, mens folkemengden presset nærmere for å se tragedien og deretter vendte ansiktene bort fra denne sorgen til en gud, som var større enn en dødelig kunne føle. "Jeg har røvet deg for din ungdom. Ditt var lidelsen og mitt var forbrytelsen. Jeg ville at jeg kunne blande mitt blod med ditt, som er utøst her for meg." Så var Apollon taus, og så på bakken der Hyacinthus' blod hadde farget gresset, for et under var i ferd med å skje.

Den karmosinrøde flekken på bladene endret seg til kongelig purpur, og stilken, løvet og kronbladene til en ny blomst dukket opp, så søtt duftende at den fylte hele banen med sin parfyme. Det hadde aldri vært en så vakker blomst som denne. Ved å røre ved dens voksaktige blomster, visste Apollon at gudene hadde trøstet ham i hans sorg. Hans venn ville leve alltid i blomsten som hadde sprunget der han falt på Parnassos—vår hyasint, vårens løfte.