Tiggerkongen

Den stolte kong Hagag satt på sin trone i all sin prakt, og ypperstepresten, som stod ved siden av ham, leste fra den hellige bok, slik han hadde for skikk hver dag. Han leste disse ordene: «For rikdom varer ikke evig, og varer kronen fra slekt til slekt?»

«Stopp!» ropte kongen. «Hvem skrev disse ordene?»

«Det er ord fra den hellige bok,» svarte ypperstepresten.

«Gi meg boken,» befalte kongen.

Med skjelvende hender la ypperstepresten den foran hans majestet. Kong Hagag så alvorlig på ordene som hadde blitt lest, og han rynket pannen.

Han løftet hånden, rev siden ut av boken og kastet den på gulvet.

«Jeg, Hagag, er konge,» sa han, «og alle slike avsnitt som støter meg, skal rives ut.»

Han kastet boken sint fra seg mens ypperstepresten og alle hoffmennene så på i forbløffelse.

«Jeg har hørt nok for i dag,» sa han. «For lenge har jeg utsatt jaktekspedisjonen min. La hestene bli gjort klare.»

Han steg ned fra tronen, gikk hovmodig forbi yppersteprestens skjelvende skikkelse og dro ut på jakt. Snart red han rasende over en åpen slette mot en skog der en vill hjort hadde blitt sett. Et hornsignal lød for å vise at hjorten hadde blitt jaget fra skjulestedet sitt, og kongen satte hesten sin i gang for å være først i jakten. Hans majestets hest var den raskeste i landet. Raskt bar den ham ut av syne for adelen og tjenerne hans. Men hjorten var overraskende rask, og kongen kunne ikke innhente den. Da dyret kom til en elv, kastet det seg ut og svømte over. Da den klatret opp på den andre bredden, satte gevirene seg fast i en grein på et tre, og kongen, som ankom elven, utstøtte et gledesrop.

«Nå har jeg deg,» sa han. Han spratt av hesten, kledde av seg og svømte over med intet annet enn et sverd.

Men da han nådde den andre bredden, frigjorde hjorten seg fra treet og kastet seg inn i en kratt. Kongen, med sverdet i hånden, fulgte raskt etter, men ingen hjort kunne han se. I stedet fant han, liggende på bakken bak krattet, en vakker ung mann kledd i et hjorteskinn. Han peset som etter en lang løpetur. Kongen ble stående stille av overraskelse, og den unge mannen spratt på beina.

«Jeg er hjorten,» sa han. «Jeg er en ånd, og jeg har lokket deg til dette stedet, stolte konge, for å lære deg en lekse for ordene dine i morges.»

Før kong Hagag kunne komme seg fra overraskelsen, løp den unge mannen tilbake til elven og svømte over. Raskt kledde han seg i kongens klær og steg opp på hesten, akkurat som de andre jegerne kom til. De trodde at ånden var kong Hagag, og de stanset foran ham.

«La oss dra tilbake,» sa ånden. «Hjorten har krysset elven og har rømt.»

Kong Hagag, fra krattet på den motsatte siden, så dem ri av gårde og kastet seg så på bakken og gråt bittert. Der lå han til en vedhugger fant ham.

«Hva gjør du her?» spurte mannen.

«Jeg er kong Hagag,» svarte monarken.

«Du er en narr,» sa vedhuggeren. «Du er en lat udugelig som snakker slik. Kom, bær bunten min med ved, så skal jeg gi deg mat og et gammelt plagg.»

Forgjeves protesterte kongen. Vedhuggeren bare lo enda mer, og til slutt, da han mistet tålmodigheten, slo han ham og jaget ham av gårde. Trett og sulten, og kledd bare i filler som vedhuggeren hadde gitt ham, nådde kong Hagag palasset sent på natten.

«Jeg er kong Hagag,» sa han til vaktene, men de ba ham grovt om å gå, og etter å ha tilbrakt en elendig natt i gatene i byen, var hans majestet neste morgen glad for å få akseptere litt brød og melk som ble tilbudt ham av en fattig gammel kone som syntes synd på ham. Han stod ved et gatehjørne og visste ikke hva han skulle gjøre. Små barn erte ham; andre tok ham for en tigger og tilbød ham penger. Senere på dagen så han ånden ri gjennom gatene på hesten sin. Alle folket bøyde seg foran ham og ropte: «Lenge leve kongen!»

«Ve meg,» ropte Hagag i sin elendighet. «Jeg er straffet for min synd i å spotte ordene i den hellige bok.»

Han så at det ville være nytteløst for ham å gå til palasset igjen, og han gikk ut i markene og prøvde å tjene sitt brød som arbeider. Han var imidlertid ikke vant til å arbeide, og hadde det ikke vært for vennligheten til de aller fattigste, ville han ha dødd av sult. Han vandret elendig fra sted til sted til han traff noen blinde tiggere som hadde blitt forlatt av føreren sin. Med glede aksepterte han tilbudet deres om å ta førerens plass.

Måneder gikk, og en morgen dro de kongelige heroldene ut og kunngjorde at «den gode kong Hagag» ville holde en fest en uke fra den dagen for alle tiggerne i landet.

Fra fjern og nær kom tiggere i hundretall for å ta del i kongens gavmildhet, og Hagag stod blant dem, med sine blinde følgesvenner, i gårdsplassen til palasset og ventet på at hans majestet skulle vise seg. Han kjente stedet godt, og han hang med hodet og gråt.

«Hans majestet vil tale til hver enkelt av dere som er gjestene hans i dag,» ropte en herold, og en etter en gikk de inn i palasset og stilte seg foran tronen. Da det ble Hagags tur, skalv han så mye at han måtte støttes av vaktene.

Ånden på tronen og Hagag så lenge på hverandre.

«Er du også en tigger?» sa ånden.

«Nei, nådige majestet,» svarte Hagag med bøyd hode. «Jeg har syndet alvorlig og har blitt straffet. Jeg er bare tjeneren til en flokk blinde tiggere som jeg fungerer som fører for.»

Åndekongen vinket til hoffmennene sine at han ønsket å bli alene med Hagag. Så sa han:

«Hagag, jeg kjenner deg. Jeg ser at du har angret. Det er godt. Nå kan du gjeninnta din rettmessige plass.»

«Nådige majestet,» sa Hagag, «jeg har lært ydmykhet og visdom. Tronen er ikke for meg. De blinde tiggerne trenger meg. La meg bli i deres tjeneste.»

«Det kan ikke skje,» sa ånden. «Jeg ser at du er oppriktig botferdig. Din lekse er lært, og min oppgave er fullført. Jeg skal sørge for at de blinde tiggerne ikke mangler noe.»

Med egne hender la han de kongelige kappene på Hagag og iførte seg selv tiggerens klær. Da hoffmennene kom tilbake, så de ingen forskjell. Kong Hagag satt på tronen igjen, og ingen steder i hele verden fantes det en monark som styrte med større visdom eller viste mer vennlighet og medfølelse overfor alle sine undersåtter.