Når Pomona delte eplene sine

Pomona var en dryade, og Venus hadde gitt henne et vilt epletre som hjem. Da Pomona vokste opp under grenene, beskyttet knoppene mot vinterstormer, kledde seg i de rosa blomstene om våren, og rakte hendene opp for å fange eplene om høsten, fant hun ut at kjærligheten til dette frukttreet var større enn noe annet i livet. Til slutt plantet Pomona den første frukthagen og bodde i den og stelte den.

Dryadene var de begunstigede barna av gudene som bodde i de gamle skogene og lundene, hver i sitt spesielle tre. Kledd i flagrende grønne plagg danset de gjennom skogstiene med skritt så lette som vinden, sang til tonene av Pans pipe, eller flyktet, leende, fra faunene. De savnet Pomona i skogen, og historier nådde disse skogbeboerne om underverkene hun utførte i å dyrke frukt som var verdige gudenes bord.

Hun hadde trær der gulloransjer og gule sitroner hang blant dypgrønne blader. Hun dyrket sitronfrukter og limefrukter, og dyrket til og med det vidt spredte tamarindtreet hvis frukt var av så stor verdi for Epictetus, Hellas' lege, i å kjøle ned feberens ild.

Skogfolket forlot de mosekledde gjemmestedene sine for å kikke over muren til Pomonas frukthage og se henne arbeide så travelt der.

De var et merkelig følge. Pan kom fra Arcadia, der han var guden for flokker og hyrder. Han hadde festet noen siv fra bekken sammen for å lage pipene sine, og på dem kunne han spille den lystigste musikk. Det hørtes ut som fugler og bekkenes sang og sommerbriser, alt på en gang. Med Pan kom familien hans av fauner, gudene for skoger og marker. Kroppene deres var dekket av bustet hår, det var korte, spirende horn på hodene deres, og føttene deres var formet som en geits. Pan var av samme merkelige skikkelse som faunene, men for å skille ut rangen sin bar han en krans av furu om hodet.

Disse og Pomonas søstre, dryadene, så lengselsfullt på henne fra knoppskuddstiden av året til innhøstingen. Det var et hyggelig syn å se Pomona ta seg av eplene sine. Hun var aldri uten en beskjæringskniv som hun bar så stolt som Jupiter bar septeret sitt. Med den trimmet hun løvverket på frukttrærne sine der det hadde vokst for tett, kuttet grenene som hadde vokst ut av form, og splittet noen ganger dyktig en kvist for å pode inn en ny, slik at treet kunne bære andre, bedre epler.

Pomona ledet til og med bekker med vann nær røttene til trærne, slik at de ikke trengte å lide av tørke. Hun så ut som en del av frukthagen selv, for hun hadde på seg en krans av skinnende frukter, og armene hennes var ofte fulle av epler nesten like store og gyldne som de berømte eplene fra Hesperidene.

Dryadene og faunene ba om minst ett av eplene, men Pomona nektet dem alle. Hun hadde blitt selvisk gjennom årstidene der hun hadde brakt frukthagen sin til en så overflodsfull perfeksjon. Hun ville ikke gi bort et eneste eple, og hun holdt alltid porten låst. Så skapningene i skogen ble tvunget til å dra hjem tomhendte til skogplassene sine.

I de dager var Vertumnus en av de mindre gudene som voktet over årstidene. Ryktet om Pomonas frukter nådde ørene til Vertumnus, og han ble plutselig besatt av et stort ønske om å dele frukthagen og stellet av den med henne. Han sendte budbringere i form av fugler for å tale hans sak med Pomona, men hun var like grusom mot ham som hun hadde vært mot Pans familie og mot sine egne søstre. Hun hadde bestemt seg for at hun aldri ville dele frukthagen sin med noen i verden.

Vertumnus ga seg likevel ikke. Han hadde makt til å forandre skikkelse som han ønsket, og han bestemte seg for å gå til Pomona i forkledning for å se om han ikke kunne vinne henne ved å appellere til medfølelsen hennes. Hun var nødt til å kjøpe kornet sitt, og en dag i oktober da eplegrenene bøyde seg lavt med de store røde og gule kulene sine, kom en høstkarl til frukthageporten med en kurv med kornaks til Pomona.

"Jeg ber ikke om gull for kornet mitt," sa han til gudinnen, "jeg vil bare ha en kurv full av frukt i bytte for det."

"Frukten min skal ikke gis bort eller byttes bort. Den er min og bare min til den blir ødelagt," svarte Pomona og drev høstkarlen bort.

Men dagen etter stoppet en bonde ved frukthagen, med en oksestav i hånden som om han nettopp hadde spent fra et par trøtte okser fra høylasset sitt, latt dem hvile ved en bekk, og hadde gått videre for å be om forfriskning for seg selv. Pomona inviterte ham inn i frukthagen sin, men hun tilbød ham ikke et eneste eple. Så snart solen begynte å synke, ba hun ham gå videre.

I de følgende dagene kom Vertumnus til Pomona i mange skikkelser. Han dukket opp med en beskjæringskrok og en stige som om han var en vingårdsmann som var klar og villig til å klatre opp i trærne hennes og hjelpe henne med å samle innhøstingen. Men Pomona foraktet tjenestene hans. Så traslet Vertumnus forbi som en avskjediget soldat i nød av almisser, og igjen med en fiskestang og en snor med fisk for å bytte mot bare ett eple. Hver gang Vertumnus kom forkledd til Pomona fant han henne vakrere og frukthagen hennes et sted med større overflod enn noensinne; men jo rikere innhøstingen hennes var, desto dypere var grådigheten hennes. Hun nektet å dele så mye som halvparten av et av eplene sine.

Til slutt, da vinstokkene dryppet av lilla druejuice og frukttrærnes grener hang så tungt at de berørte bakken, humpet en merkelig kvinne nedover veien og stoppet ved Pomonas port. Håret hennes var hvitt, og hun måtte støtte seg på en stav. Pomona åpnet porten, og kjerringa gikk inn og satte seg på en voll, og beundret trærne.

"Frukthagen din gjør deg stor ære, min datter," sa hun til Pomona.

Så pekte hun på en vinranke som tvinnet seg rundt stammen og grenene på en gammel eik. Eika var massiv og sterk, og ranken klamret seg til den i trygghet og hadde dekket seg selv med klaser av vakre lilla druer.

"Hvis det treet sto alene," forklarte den gamle kvinnen til Pomona, "uten en ranke å klamre seg til, ville det ikke hatt noe å tilby annet enn de ubrukelige bladene sine. Og hvis ranken ikke hadde hatt treet å klamre seg til, måtte den ha ligget utstrakt på bakken.

"Du burde ta en lærdom fra ranken. Kunne ikke frukthagen din vært enda mer fruktbar hvis du åpnet porten for Vertumnus, som har ansvar for årstidene og kan hjelpe deg slik eika hjelper ranken? Gudene tror på å dele gavene de gir jorden. Ingen som er selvisk kan blomstre lenge."

"Fortell meg om denne Vertumnus, gode mor," spurte Pomona nysgjerrig.

"Jeg kjenner Vertumnus like godt som jeg kjenner meg selv," svarte kjerringa. "Han er ikke en vandrende gud, men hører hjemme blant disse åsene og beitemarkene i vårt vakre land. Han er ung og kjekk og har makt til å ta på seg hvilken som helst skikkelse han måtte ønske. Han liker de samme tingene som deg, hagearbeid og å stelle de røde fruktene. Venus, som ga deg et epletre som ditt første hjem, hater et hardt hjerte, og hvis du vil fortsette å leve alene i frukthagen din, nekte å dele eplene dine, vil hun sannsynligvis straffe deg ved å sende frost for å ødelegge de unge fruktene dine og fryktelige vinder for å brekke grenene."

Pomona klamret hendene sammen i frykt. Hun forsto plutselig hvor sant alt det denne gamle kvinnen sa var. Hun hadde opplevd en vår da en storm av vind og hagl hadde ristet av epleblomstene, og frost hadde rørt fruktene en høst før hun hadde kunnet plukke dem.

"Jeg vil åpne porten min for landsbyfolket og for fremmede," sa hun. "Jeg vil også åpne den for Vertumnus hvis han fortsatt er villig til å dele frukthagen min og arbeidet mitt."

Da Pomona talte, reiste den gamle kvinnen seg, og det grå håret hennes ble til Vertumnus' mørke lokker. Rynkene hennes falmet i gløden av de solbrente kinnene hans. De reiseflekkede klærne hennes ble erstattet av Vertumnus' rustbrune hageforkle, og staven hennes ble til gaffelen hans for beskjæring. Han virket for Pomona som solen som bryter gjennom en sky. Hun hadde aldri virkelig sett ham før, for hun hadde aldri sett på noen med andre øyne enn selviskhetens. Vertumnus og Pomona begynte innhøstingen sammen, og de åpnet porten på vidt gap for å slippe inn dem som trengte å dele overfloden deres.

Så danset faunene inn og moret seg til tonene Pan spilte. Dryadene fant nye hjem for seg selv i trestammene, og årstidene ga regn og solskinn i større overflod enn noensinne mens disse to beskar, trimmet og podet trærne og rankene sammen.

Achelous, elveguden, tok veien forbi frukthagekongeriket til Pomona og Vertumnus og brakte med seg Overflod, som var i stand til å fylle hornet sitt med fruktgaver til alle, epler, pærer, druer, appelsiner, plommer og sitronfrukter til det rant over. Helt siden oktober da Pomona åpnet porten sin og delte eplene sine, har en frukthage vært et sted for skjønnhet, overflod og lek.