Hvordan Orion fant synet sitt

Neptun, den svære, gamle havets gud, hadde en sønn som het Orion, som var nesten like glad i skogene som han var i havet. Fra den tiden da Orion var gammel nok til å fange en sjøhest og ri på ryggen dens til land, kunne han være borte fra hjemmet sitt i havets dyp i dager av gangen. Når Neptun blåste i konkylien sin for å kalle hjem den rømte, ville Orion komme tilbake motvillig, fortelle historier om bjørnen han hadde sett i skogen eller kammen med vill honning han hadde funnet i en gammel eik.

Neptun ville at Orion skulle være lykkelig, så han ga ham til slutt evnen til å vasse så langt og så dypt som han ville. Ingen hadde noen gang kunnet vasse gjennom det bunnløse havet før, men Orion kunne sees hver dag, det mørke hodet hans viste seg over overflaten, føttene padlet under uten å berøre bunnen. Han trengte ikke lenger å stole på farens vogn eller delfinene eller sjøhestene for å bære ham til land.

Så begynte Orion å tilbringe mye av tiden sin på land, og etter hvert som han vokste opp til en ung mann, ble han en mektig jeger. Pilene hans virket fortryllet av Diana, så raske og sikre var de. Hver dag fikk Orion store bytter av vilt og hjort.

En dag, da han gikk gjennom skogen med en mektig bjørn han nettopp hadde drept over skulderen, kom han plutselig til en lysning. Midt i den sto et vakkert hvitt slott, tårnene nådde over furutrærne mot himmelen. Det var omgitt av en stor mur, og da Orion nærmet seg og spurte portneren hvorfor det var så befestet, ble han fortalt at kongen i det landet som bodde der, var i konstant redsel for ville dyr.

"Han ville gitt halve kongeriket sitt til den som kunne rense skogen for de glupske dyrene," fortalte portneren Orion.

Mens Orion lyttet, så han opp mot et vindu i et av slottets tårn og så ansiktet til kongens datter, Merope, som så ned på ham. Hennes var et lyst ansikt, med blå øyne og smilende lepper innrammet av gyllent hår som falt som en dusj og viklet seg rundt henne som en kappe. Orion gledet seg over tanken på at Merope smilte til ham, selv om øynene hennes egentlig så forbi denne ubehøvlede havets sønn, mot kysten av Korint hvor helter seilte ut på eventyr.

"Ville kongen, tilfeldigvis, gi sin datter Merope til jegeren som renser skogen for ville dyr?" spurte Orion.

Portneren så på Orions raggete hår, bare føtter og kappe av løveskinn. Han snudde seg bort for å skjule et smil mens han svarte: "Man kunne spørre kongen."

Orion returnerte til de dype stedene hvor natten ble gjort forferdelig av skrikene fra rovdyr som jaktet mennesker. Neptun så ikke sin sønn på mange måneder. Orion skjøt løver og kjempet alene med bjørner. Han kvalte store slanger med sine egne kraftige hender og jaktet ulven og tigeren med spydet sitt. Da skogen var renset for plagen av menneskeetende skapninger, returnerte Orion til slottet i lysningen, uten å vente med å vaske blodet fra hendene og klærne sine, og presenterte seg for kongen.

"Skogen er fri for ville dyr som dreper, å konge," sa Orion. "Du kan rive ned vollene dine og gå trygt blant trærne. Som min belønning ber jeg om din datters hånd, Merope. Jeg ville tatt henne med hjem til palasset mitt av korall og skjell i Neptuns rike. Hvis du nekter, vil jeg ta henne med makt."

Kongen var målløs. Så, da han innså hvilken gave denne havets sønn ba om, så han ut til å ikke ha ord for sin forakt. Han løftet septeret sitt i sinne og slo Orions øyne. "Forsvinn fra mitt hoff, skrythals," befalte han.

Orion reiste seg fra å knele ved foten av tronen og la hendene på øynene sine, for rommet virket plutselig like mørkt som natten. Han prøvde å finne døren, men snublet og famlet til tjenere måtte ta hendene hans og lede ham ut. De hånet ham mens de dyttet ham gjennom slottsporten og så denne mektige jegeren, som hadde havets styrke i lemmene sine, vakle nedover veien som en blind tigger.

Orion var nå uten syn. Kongen, for hans formastelighet i å be om Merope, hadde slått ham blind.

Uten sol om dagen eller måne om natten, vandret Orion opp og ned over jorden, og spurte alle han møtte om veien til å finne lyset igjen.

En gang kom han til et sted i skogen hvor han hørte mange myke fottrinn danse på mosen til lyden av munter piper. Orion strakte ut armene sine mens han famlet seg nærmere hamadryadene, de lystige skapningene i skogen som lekte hele dagen med Pan og melodiene hans.

"Kan dere vise meg veien til Apollo, som kjører solens vogn?" spurte Orion.

"Å, nei," svarte hamadryadene, og spredte seg ved synet av den blinde vandreren. "Vi ser sjelden Apollo, for han liker ikke musikken Pan spiller på pipene sine."

Så snublet Orion videre, og i vandringene sine hørte han klangen og støyen fra kamp når to hærer møttes i dødelig kamp ved kanten av en by. Krigsvogner braket forbi ham, og han hørte skjold mot skjold, og stønnene fra helter som falt dødelig såret.

"Disse krigerne må vite veien til lyset," tenkte Orion, og mens han søkte ly ved en søyle, ropte han til en kriger: "Har du sett Apollo, som kjører solens vogn, passere denne veien i det siste?"

"Nei," svarte mannen. "Apollo unngår slagmarken. Vi kan ikke vise deg veien til lysets gud."

Så vandret Orion videre i sitt mørke til han til slutt kom til øya Lemnos. Mens han snublet langs en steinete vei, kom den skarpe klangen av hammere som slo på metall til ørene hans.

"Det må være en smie i nærheten," tenkte Orion, "et sted like svart og stygt som verden min blindhet lager for meg. Jeg har hørt historier om kyklopene, med bare ett øye hver, som tilbringer livet sitt under fjellene og former tordenkiler ved essene sine. Deres mester er den vanskapte Vulkan, foraktet av gudene. Det er liten vits i å følge lyden av en hammer."

Men mot sin vilje fortsatte Orion. Det var et kall i hammerens klang som trakk ham raskere enn Pan sitt muntere leven eller lyden av kamp. Snart traff varmen fra essens ild ansiktet hans, og fortalte Orion at han hadde nådd døråren til Vulkan sin smie ved foten av fjellet. Han spurte igjen: "Kan du fortelle meg veien til Apollo, som kjører solens vogn?"

Hvor overrasket han ble da han hørte Vulkan svare: "Apollo er her. Vi sender noen gullsmier til palasset hans, og han vil ta deg med til solen, blinde Orion."

Det var en spennende tur for Orion, bort fra mørket han hadde vandret i så lenge på jorden, og opp langs stjernenes vei som førte til solen.

Apollo kjørte vognen selv, og da de kom til de statelige gullsøylene som voktet inngangen til palasset hans, ba han Orion om å se rett på solens flammende lys. Mens han så, forsvant Orions blindhet. Han åpnet øynene og kunne se igjen.

Mytene forteller at Orion aldri forlot himmelen etter det. Gudene forvandlet ham til en gigant, med et bredt jaktbelte, et sverd, en kappe av løveskinn og en klubbe laget helt av stjerner. Og de brakte til og med Sirius, hans trofaste jakthund, for å følge sin herre for alltid gjennom himmelrommet.