Hvordan Jupiter Innvilget et Ønske

Hver av landsbyboerne i en by i Frygia hørte en banking på døren til hytta si en sommerdag i den svunne tiden av mytene. Hver, da de åpnet, så to fremmede, trettende reisende, som søkte mat og ly for natten.

Det var en del av tempellæren at en mann skulle hjelpe en fremmed, uansett hvor ydmyk, men disse frygierne var et nytelseselskende, skjødesløst folk, som forsømte gjestfriheten og til og med tempelet sitt, som var forfalt.

Så det skjedde at det samme svaret møtte de fremmede ved hvilken dør de enn stoppet.

"Stikk av! Vi har bare nok mat til oss selv og ikke plass til andre enn medlemmer av vår egen familie."

Det var ikke en eneste dør som ikke ble lukket i ansiktet på disse reisende.

Ettermiddagen gikk og det ville snart bli skumring. De fremmede, trøtte og halvt utsultet, klatret opp en bakke ved kanten av landsbyen og kom til slutt over en liten hytte som lå der mellom trærne. Det var en svært fattig og ydmyk hytte, tekket med halm, og knapt stor nok for de to gamle bondene, Filemon og hans kone, Baukis, som bodde der. Men den åpnet seg straks da de fremmede banket på for å slippe inn de to reisende.

"Vi er kommet i dag fra et fjernt land," forklarte den som syntes å være den eldste av de to.

"Og vi har ikke rørt mat siden i går," la den yngre til, som kanskje var sønnen hans.

"Da er dere velkomne til det vi har å tilby dere," sa Filemon. "Vi er like fattige som fuglene som bygger reir i halmen under takskjegget vårt, men min gamle kone, Baukis, kan lage et måltid av svært lite som kanskje kan tjene dere hvis dere er sultne. Kom inn, og del med oss det vi har."

De to gjestene krysset den ydmyke terskelen, bøyde hodene for å komme under den lave overliggeren, og Baukis tilbød dem et sete og ba dem prøve å føle seg hjemme.

Dagen hadde blitt kjølig og den gamle kvinnen raket ut glørne fra asken, dekket dem med blader og tørr bark, og blåste ilden til flammer med sin sparsomme pust. Deretter hentet hun noen kløyvde pinner og tørre grener fra et hjørne hvor hun hadde holdt dem som en skatt og la dem under kjelen som hang over ilden. Etterpå bredte hun et hvitt klede på bordet.

Mens Baukis gjorde disse forberedelsene, gikk Filemon ut i den lille hagen deres og samlet de siste av kjøkkenurtene. Baukis satte disse til koking i kjelen og Filemon skar et stykke fra sin siste side av flesk og la det i for å gi smak til urtene. En bolle skåret av bøketre ble fylt med varmt vann for at de fremmede kunne bli forfrisket ved å vaske ansiktene, og så gjorde Baukis skjelvende forberedelsene for å servere måltidet.

Gjestene skulle sitte på den eneste benken som hytta hadde, og Baukis la en pute fylt med tang på den, og over puten bredte hun et stykke brodert klede, gammelt og grovt, men et som hun bare brukte ved store anledninger. Det ene benet på bordet var kortere enn det andre, men Filemon plasserte en flat stein under det for å gjøre det jevnt, og Baukis gned velduftende urter over hele bordplaten. Deretter satte hun maten foran de fremmede: dampende, velsmakende urter, oliven fra Minervas ville trær, noen søte bær bevart i eddik, ost, reddiker og egg kokt lett i asken. Det ble servert i leirfat og ved siden av gjestene sto en leirkrukke og to trekopper.

Det kunne neppe ha vært en mer appetittvekkende middag, og den vennlige munterheten til de to gamle bondene gjorde den enda mer delikat. Gjestene spiste sultent, og da de hadde tømt fatene, kom Baukis med en bolle med rosenrøde epler og en kam av vill honning til dessert. Hun la merke til at de to syntes å nyte melken sin enormt, og det gjorde henne engstelig, for krukken hadde ikke vært mer enn halvfull. De fylte koppene sine igjen og igjen og drakk dem tomme.

"De vil gjøre ferdig melken og be om mer," tenkte Baukis, "og jeg har ikke en dråpe igjen."

Da grep en stor frykt og ærefrykt den gamle kvinnen. Hun kikket over skulderen til den eldste av de fremmede ned i krukken og så at den var full til randen! Han helte fra den for følgesvennen sin, og den var igjen full til overflod da han satte den ned. Her var et mirakel, visste Baukis. Plutselig reiste de fremmede seg og deres forkledning av alder og reisestainede klær falt fra dem. De var Jupiter, gudenes konge, og hans bevingede sønn, Merkur!

Baukis og Filemon ble grepet av redsel da de gjenkjente sine himmelske gjester, og de falt på knærne ved gudenes føtter. Med sine skjelvende hender foldet tryglet de gudene om å tilgi dem for deres fattigslige underholdning.

De hadde en gammel gås som de stelte og verdsatte som vokter av hytta si, og nå følte de at de måtte drepe den som et offer og en gave til Jupiter og Merkur. Men gåsen løp smidig bort fra dem og tok tilflukt mellom gudene selv.

"Drep ikke fuglen," befalte Jupiter. "Deres gjestfrihet har vært fullkommen. Men denne ugjestfrie landsbyen skal betale prisen for sin mangel på ærbødighet. Dere alene skal forbli ustraffet. Kom og se på dalen nedenfor."

Baukis og Filemon forlot hytta og haltet et lite stykke ned bakken med gudene. I det siste lyset fra den nedgående solen så de ødeleggelsen som folket nedenfor hadde brakt over seg selv. Det var ingenting igjen av landsbyen. Hele dalen var senket i en blå innsjø, grensene var vill myrland med innhakk av dammer der sumpfuglene vadet og ropte skingrende.

"Det er ikke noe hus igjen utover vårt," gispet Filemon.

Da, idet de snudde seg, så de at hytta deres også hadde forsvunnet. Den var ikke ødelagt, dog. Den var forvandlet. Majestetiske marmorsøyler hadde tatt plassen til de tre hjørnestolpene. Halmen hadde blitt gul og var nå et gyllent tak. Det var fargede mosaikkgulv og brede sølvdører med ornamenter og utskjæringer av gull. Deres lille hytte, som knapt hadde vært stor nok for to, hadde vokst til høyden og omfanget av et tempel hvis forgylte spir nådde opp mot himmelen. Baukis og Filemon var for ærefryktige for ord, men Jupiter talte til dem.

"Hvilken ytterligere gave fra gudene vil dere ha, gode folk? Be om hva dere enn ønsker, og det skal bli innvilget dere."

De to gamle rådførte seg et øyeblikk, og så fremla Filemon deres ønske for Jupiter.

"Vi vil gjerne være vokterne av ditt tempel, store Jupiter. Og siden vi har tilbrakt så mye av livet vårt her i harmoni og kjærlighet, ønsker vi at vi alltid må forbli her og aldri bli adskilt et øyeblikk."

Da Filemon var ferdig med å snakke, hørte han Jupiter si: "Ditt ønske er innvilget." Og med disse ordene forsvant gudene fra jorden. Det var et langt spor av purpurfarget lys på himmelen som Jupiters kappe, og ved siden av det lå to vingeformede skyer som markerte veien Merkur hadde tatt, men det var alt.

Baukis og Filemon gikk inn i tempelet og var dets voktere så lenge de var i stand til det. En dag om våren da det gamle paret hadde blitt svært gamle, sto de side om side på tempeltrinnene og så på det nye grønne som jorden satte fram. I det øyeblikket skjedde et annet mirakel med dem.

Hver vokste rett i stedet for bøyd av alder, og klærne deres var dekket av grønne blader. En løvrik krone vokste på hodet til hver av dem, og da de prøvde å snakke, hindret et dekke av bark dem. To staselige trær, linden og eiken, sto ved siden av tempeldøren for å vokte den i stedet for de to gode gamle menneskene som, for sin ærbødighet, hadde blitt slik forvandlet av gudene.